Bevisst uaktsomhet

Av Francis Okeny, beboer, Lier ventemottak

Det som skjedde i forrige uke på Fagerli og Lier ventemottak forklares av de faktorer jeg har omtalt i mine ulike innlegg siden 2008. I de fleste av mine tidligere innlegg, som har blitt publisert flere steder, har jeg mer enn én gang beskrevet den mentale torturen menneskene på både Fagerli og Lier ventemottak lever under. Jeg har også fortalt at beboerne i begge ventemottakene er rammet av psykiske lidelser, depresjon, akutt stress og ekstreme emosjonelle forstyrrelser, og jeg har understreket at jeg ikke vil bli overrasket over å se selvmord i den nære fremtiden.

Psykologer har definert innholdet i mental helse som en psykisk tilstand av velvære karakterisert av personlig vekst, en opplevelse av mening i livet, selvaksept, en positiv vurdering av seg selv og sine erfaringer, positive relasjoner med andre, evnen til å klare seg effektivt i sine omgivelser, og autonomi – en opplevelse av uavhengighet og mulighet til å styre sitt eget liv.

I kontrast til dette er beboerne på ventemottakene allerede traumatisert av en bakgrunn med krig og endeløse konflikter, sosiopolitiske fengslinger og fysisk tortur fra sine respektive hjemland. Selv om vi har blitt nektet flyktningstatus i Norge, lider vi fortsatt under våre erfaringer, og er hjelpeløse flyktninger. Vi har fått avslag og blitt stemplet som kriminelle, og vi har blitt henvist til ventemottakene for mat og et sted å sove.

I ventemottakene lever vi i frykt for politiet, i frykt for deportasjon og i ydmykelse. Vi reduseres til tiggere og føler oss mindre enn menneskelige, vi behandles uten respekt og tillates ingen verdighet. Vi tigger om muligheten til å klamre oss til vårt dyrebare liv. UDI har instruert firmaene som driver ventemottakene til å legge press på beboerne for å få oss til å reise hjem frivillig. Det betyr at mottakene skal gjøres til ubehagelige steder å være; vi skal nektes ethvert privatliv ved å plasseres fire mennesker i et trangt rom, og det er begrensninger på hvor mange dager vi kan være utenfor leiren. Alle metodene som brukes er mentalt stressende.

Beboerne på ventemottakene hadde håpet å finne mental stabilitet til å takle sine ødelagte liv. I stedet har vi kjempet mot de moderne formene av hva jeg kaller mental tortur, mot alle slags ydmykelser fra norske myndigheter og det harde livet på ventemottakene de siste 3-4 årene. I begge ventemottakene reduseres mennesker som har evnen til å fungere i samfunnet, til bare å spise og sove. Vi opplever kronisk stress, stilt overfor en virkelighet som mentalt reduserer vår evne til å fungere som mennesker. Vi har kort sagt blitt presset ut i ekstrem mental lidelse. Etter min oppfatning har alt sin grense, og opptøyene i forrige uke var utvilsomt en eksplosjon av ekstreme, depressive følelser. Noen mediers påstand om at beboerne gjorde opprør på grunn av manglende halalmat er helt uberettiget.

Opptøyene på Lier ventemottak kvelden mandag 4. juli var ikke organisert, og de fleste av oss visste ikke hva som skulle skje. I et akuttmøte neste morgen forklarte jeg likevel representanten for UDI og mottakslederen at de desperate handlingene til noen av beboerne, hadde bakgrunn i lidelsen til alle som bor på ventemottakene. Samtidig gjorde jeg det klart overfor mine medbeboere at vold ikke kan løse noe problem, og at enhver som tyr til vold må holdes ansvarlig. Jeg sa at vi måtte respektere UDI for at de nå hadde kommet for å lytte til oss. Disse uttalelsene gjorde en av de andre beboerne så rasende at han forlot møtet. Reaksjonen hans skremte meg. I dette møtet ble det også truet med at noen ville sette fyr på bygningene. Jeg var likevel beroliget over at det ikke kom til konfrontasjoner mellom beboere og politiet. Leiren var også rolig på kvelden, selv om noen beboere stadig gikk omkring og forsøkte å hisse opp hverandre.

Selv om vi kunne forstå det som skjedde mandag kveld, var ildspåsettelsen tirsdag kveld uakseptabel for de fleste av oss, og kunne også ha kostet noen av oss livet. Dette skjedde etter at vi hadde hatt møtet med UDI, og de fleste av oss tror på å prøve å løse problemer gjennom dialog. Det var noen som fortsatte å snakke om å brenne ned leiren, både overfor UDI og andre beboere, men jeg forklarte dem at dette ikke var riktig og at det heller ikke ville bringe noen løsning. Jeg sa også at de som ikke respekterer politiet ikke er egnet til å leve i et demokratisk samfunn. Disse uttalelsene gjorde noen beboere svært sinte.

Noen av oss, som mistet de fleste av tingene våre i brannen, følte oss sikre på at ingen ville sette fyr på bygningene siden politiet var i nærheten. Vi ble derfor sjokkert da bygningene ble antent. Jeg klarte ikke å kontrollere følelsene mine og ble grepet av voldsom frykt, for hvis dette kan skje i politiets nærvær, hvem kunne da beskytte meg mot vold fra de som hadde vært rasende på meg? Det var totalt kaos og jeg var veldig redd, også da jeg snakket på telefon med mine venner.

Jeg vet at menneskene i begge ventemottakene har lidd under mentale forstyrrelser grunnet langvarig, tilsiktet press fra norske myndigheter. Jeg vet også at myndighetene, gjennom å unnlate å vurdere situasjonen skikkelig og handle før det var for sent, gjorde seg skyldig i uaktsomhet. Likevel kan ingenting rettferdiggjøre de tilsiktede og bevisste handlingene fra noen beboere den kvelden. Ingenting vi kan si om livet på ventemottakene, uansett hvor alvorlig det skulle være, kan rettferdiggjøre å handle på denne måten.

Til avslutning vil jeg at det norske folket skal vite at den beste løsningen av asylkrisen er å behandle mennesker med verdighet og respekt uavhengig av deres status eller rase, ikke forsøke å knekke dem ved å sende dem inn i en så håpløs situasjon som på ventemottakene, gjennom mental tortur, ydmykelse og tilsiktet og bevisst vanskjøtsel av psykisk sårbare mennesker. Enhver form for tortur fremmer voldelige holdninger og negative mentale reaksjoner. I tillegg til behovet for mange andre endringer bør det finnes en maksgrense for hvor lenge noen skal kunne leve i ventemottak. Selv bildekk har en grense for lufttrykk, og hvis du overskrider den vil dekkene sprenges, og du mister kontrollen over bilen.

Det er mitt håp at de som sitter med makten til å endre status quo handler i tråd med de demokratiske verdier som fremmer og respekterer menneskers verdighet.