SOS Norge!

SOS Norge!

I Klassekampen 2. mars blir det meddelt at SOS Rasisme mister 4,6 millioner kroner i støtte i 2009.

Det gir grunn til å reflektere over viktigheten av en institusjon som er beredt til å reagere på den rasismen som finnes i landet, både på overflaten og i dypet.

Det handler nemlig om beredskap. Et samfunn, som unner seg kritiske organisasjoner, er på den gode vei og kan utvikle seg videre. Hvis kritikk mot de samfunnsmessige forhold innskrenkes, eller tematiseringen av dem forhindres, er konsekvensen stillstand eller tilbakegang.

Norge trenger institusjoner som ‘SOS Rasisme’, fordi landet trenger krefter som ubetinget stiller spørsmålstegn ved det selvbilde som er blitt kultivert her til lands. Den herskende kombinasjonen av en overdreven nasjonalstolthet paret med mindreverdighetskomplekser blokkerer et godt liv sammen.

Denne usikkerheten får spesielt innvandrerne merke. Håpet ligger hos den oppvoksende generasjon som i tillegg har nysgjerrigheten i behold og som ikke lenger har lyst på denne isolasjonen som deres landsfolk pleier på med slik stolthet. Landets minoriteter blir ennå ikke sett på som godt supplement. Tvert imot: Utgrensning og avvisning er, som før, de herskende måter å forholde seg på som innvandrere utsettes for. SOS Rasime gjør oppmerksom på nettopp disse misforholdene. Blir en så nødvendig organisasjon innskrenket, svinner sjansene for selvkritikk. En selvkritikk som Norge har vært i mangel av lenge – for lenge – og som gjør det til et utviklingsland når det gjelder empati og det å leve sammen innenfor egne grenser.

Ursula Gelis