Skolebarn slutter seg til antirasistenes rekker

Vi ble møtt av en gruppe nysgjerrige og engasjerte barn, som hørte interessert på, stilte spørsmål og konkluderte med at de ville jobbe for at Sagene skole skal bli en rasismefri sone.

Regionsansvarlig for SOS Rasisme i Oslo, Benedikte Margit Løvli, en såkalt ureturnerbar asylsøker, «Herman», fra Lier ventemottak og aktivist Alina Tran var med på å fortelle litt om rasisme, om hva man kan gjøre for å ta avstand fra det og for å nærme seg mennesker med en annen bakgrunn enn en selv.

Herman ga barna et uvurderlig innblikk i et asylsøkers liv. Han fortalte om dagenes løp på et ventemottak, preget av dårlig råd og prekære tilstander, der 65 menn deler én TV i fellestua, om sykdom og fortvilelse. Når barna lurte på hva han gjør for å fylle dagene, svarte Herman at de fleste ikke har noe å ta seg til, at livet midt i skogen, langt fra sivilisasjonens sosiale sfære kombiner med 50 kroner i uka i lommepenger ikke åpner for mange muligheter.

Alt dette i tillegg til det faktum at det fortsatt er borgerkrig i Somalia, Hermans hjemland, gjorde uten tvil sterkt inntrykk på barna. Hermans historie vitner sterkt om et såkalt ’beskyttelsesapparat’ som ikke makter å møte mennesker.

Viktig å gi barna gode verdier

Når det gjelder selve rasismen er det først og fremst viktig å lære barna verdier som likeverd, siden de ikke er født med fordommer, men tar til seg det som er vanlig kost i deres familie og nærmiljø.

Skolen har derfor en overordnet rolle som vaktbikkje i forhold til uønskede holdninger og verdier. De flest skoler jobber bevisst mot mobbing generelt, rasistisk diskriminering inkludert. Men uansett hvor årvåkne lærerne er for den type atferd kan de ikke holde et øye med elevene til enhver tid. Det hender at skolegangene er tøffere enn klasserommene. Derfor er det viktig å si ifra, å engasjere seg.

Et av punktene på agendaen var mobbing og barna hadde små historier fra skolen der de hadde følt seg utenfor eller der de hadde forsvart en kamerat som var mobbeoffer. De mente at i kampen for antirasisme hender det at man må ofre noe.

Det kan være at man plutselig må velge mellom den populære gjengen og den mørke venninnen. Når venninnen kanskje flytter står man alene igjen, venneløs. Men den som har følt det å være utenlandsk – eller bare utenfor – på kroppen vet at kampen er verdt å ta. Den begynner med barna.

Tiltak mot rasisme

Når alle var enige om at man må jobbe for å få til gode holdninger og et rasismefritt miljø, etterlyste vi tiltak fra barna selv.

Et av tiltakene for en inkluderende skole og samfunn generelt var det å nærme seg hverandre uansett språk eller kulturell kompetanse. Man kan sparke fotball, perle eller bake uten at språkbarrièren setter en stopper for det. Kanskje kunne barna besøke et asylmottak og leke med barna der?

Melde seg inn i SOS Rasisme skulle de i hvert fall gjøre! Så skulle de fortelle om møtet på elevrådets treff og finne en måte å formidle budskap til alle klasser. Og vi voksne forlot møterommet inspirert. Tenk å ha så våkne elever! Sagene skole er heldig!