SOS Rasisme på besøk i Russland

Da organisasjonen Gumanitarnoe Dvizjenie Molodjozji, eller Ungdommens Humanistiske Bevegelse – som kanskje blir den mest presise norske oversettelsen – skulle arrangere seminaret «Kino protiv ksenofobii» («Film mot fremmedfrykt»), bestemte SOS Rasisme seg for å sende en representant den lange veien til Russland. Ikke at veien er så lang rent geografisk fra Norge til Murmansk, men dersom en reiser fra Oslo, må en først ta seg til Kirkenes før en så fortsetter med rutebuss fra den tidligere gruvebyen gjennom det delvis golde landskapet på Kola-halvøya i retning Murmansk. Med grensepassering og en stopp på veien tar denne turen drøyt fire timer, og på veien passerer man en rekke minnesmerker fra 2. verdenskrig, noe som veier opp for en til dels ekstremt dårlig veikvalitet som gjør at knær blir gule og blå underveis.

Murmansk er verdens største by nord for polarsirkelen og var av stor betydning under krigen på grunn av den isfrie tilgangen til Atlanterhavet. Byen var hovedhavn for vestlige forsyninger etter at Sovjetunionen ble trukket inn i krigen sommeren 1941, og byen ble delvis bombet av tyske fly siden den tyske landoffensiven ble stoppet i Litsadalen, omtrent halvveis mellom Murmansk og grensen til Norge.

En atypisk turistby

Murmansk i 2009 tiltrekker en del turister. Men det er ikke typiske turistaktiviteter som trekker utlendinger til byen, som arkitektonisk kanskje ikke er noe å rope hurra for. Klimaet er også forholdsvis ugjestmildt – det er lite sol, og den lave temperaturen kombineres ofte med sur vind. Men på grunn av de klimatiske forholdene er fiskemulighetene ypperlige på Kolahalvøya. Dette, og andre typer aktiviteter innenfor villmarksturisme, trekker mange turister over fra Norge og Finland til Kolahalvøya og til Murmansk.

Med sine over 310.000 innbyggere er Murmansk en meget stor by i norsk sammenheng, men en liten by i Russland. Byen er ikke en gang blant de femti største byene i Russland regnet etter innbyggere. I tillegg har befolkningen falt de siste årene. Grunnene til dette er flere, men på generell basis faller befolkningen kraftig i Russland på grunn av alkoholisme, sykdommer, fraflytting og lave fødselsrater, noe en også kom inn på under seminaret.

Organisasjonen

Gumanitarnoe Dvizjenie Molodjozji ble dannet i 2003, og er foreløpig en liten organisasjon. Men takket være gode kontakter med utenlandske samarbeidspartnere (blant annet det norske generalkonsulatet i Murmansk og hotellet «Poljarnye Zori», som har norsk hotelldirektør), har de skaffet seg en solid økonomisk base og eget kontor hvor aktivister kan møtes når det måtte være ønskelig. Organisasjonen har en heltidsansatt daglig leder for å trekke i trådene på mest mulig effektivt vis.

Arbeidsoppgavene organisasjonen har satt fore seg er å kjempe mot rasisme og fascisme og for menneskerettigheter. Rasismen står dessverre alt for sterkt i Russland. I 2008 ble mer enn 100 mennesker drept i rasistiske voldshandlinger i landet. Særlig var det folk fra de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia og Kaukasus det gikk utover. Antifascismen står av historiske årsaker sterkt i Russland, men det fins ingen landsdekkende organisasjoner som kjemper mot rasisme og fascisme. I stedet er det ulike lokale initiativer som kjemper om hegemoniet, noe som ofte går ut over den samlede innsatsen mot rasisme og fascisme. Det er ingen tvil om at det russiske samfunnet ville hatt godt av en landsdekkende medlemsorganisasjon som kjemper mot rasisme. Det var også noen av tankene SOS Rasismes representant forsøkte å formidle til den russiske samarbeidspartneren.

Film mot fremmedfrykt

Seminaret SOS Rasisme besøkte, var et seminar hvor en på ettermiddagstid viste filmer som tok for seg temaene rasisme og fremmedfrykt. Etter filmene samlet deltakerne seg til gruppediskusjon hvor alle fikk lov til å si sin mening. Filmene som ble vist, var første kvelden den amerikansk/kanadiske filmen «Crash» (2006) regissert av Paul Haggis med diskusjon etter filmen over temaet «Rasismens utvikling». Dagen etter var det ny film, denne gangen tysk fra 2003 med originalnavnet «Lichter», men engelsk tittel «Distant Lights», regissert av Hans-Christian Schmid. Diskusjonen etterpå dreide seg om temaet «Migrasjon i dag – problemer eller muligheter?». Den siste kvelden var det Thomas McCarthys «The Visitor» som ble vist, uten at SOS Rasismes utsendte fikk med seg denne. Diskusjonstemaet denne kvelden var «Migrasjonspolitikk».

Mellom 25 og 40 mennesker ble værende til diskusjonen etter de to filmene. Ikke et dårlig tall med tanke på hvor kaldt det da var i lokalet (I Russland styrer myndighetene sentralvarmen i de fleste bygninger, så i slutten av september står frostrøyken også innendørs i Murmansk siden sentralvarmen ennå ikke er slått på, selv i polare strøk. I april blir problemet det motsatte lenger syd i landet, siden temperaturen stiger fra da og sentralvarmen enda ikke er slått av i de fleste byer). De fleste bidro også i diskusjonen med sine synspunkter både om filmen og på det aktuelle temaet som var oppe til debatt.

På dagtid, før filmseminaret tok til, var det samtaler mellom SOS Rasismes representant og representanter fra arrangørene og også fra andre antirasistiske grupperinger som er aktive i Murmansk. Dette gav et innblikk i hva slags forhold politiske aktivister jobber under i et samfunn som er langt annerledes enn Norge.

Frykter forbud

For flere av organisasjonene vi møtte, frykter å bli erklært forbudt av myndighetene. I Russland har dette vært en vanlig metode å kvitte seg med organisasjoner som jobber for menneskerettigheter. Ifølge det russiske lovverket er alle «ekstremistiske» organisasjoner forbudt, og myndighetene erklærer ofte en organisasjon som «ekstrem» dersom dette er nødvendig for å kvitte seg med organisasjonen. Folk som ikke bøyer seg, kan bli møtt med hardere lut dersom dette er nødvendig.

Dette gjaldt blant annet advokaten Stanislav Markelov og journalisten Anastasija Baburova. Begge var menneskerettighetsaktivister og ble skutt og drept av ukjente gjerningsmenn 19. januar 2009. Markelov forsvarte russiske antifascister og ofre for nazistenes gateterror i Russland. Baburova hadde avslørt mye grums om nazistiske grupper i Russland gjennom avisen hun arbeidet i, Novaja Gazeta. Både Human Rights Watch og Amnesty International har krevd upartiske granskninger av drapene uten å få gjennomslag for dette hos russiske myndigheter.

Det har vært nevnt at myndighetene kan stå bak disse drapene, på samme måte som de også kan stå bak drapet på Baburovas tidligere kollega, Anna Politkovskaja. Uansett om dette er sant eller ikke, så vil det være slik at dersom ingenting gjøres, så vil landet til slutt ende opp som et åpent terrorregime, nevnte noen av aktivstene SOS Rasisme traff.

(Det har likevel kommet frem i slutten av oktober at de antatte morderne kan være tatt, to høyreekstremister.)

Rikere på erfaringer

SOS Rasisme og den russiske arrangørorganisasjonen utvekslet mange ideer i løpet av de dagene besøket varte. Begge hadde noe å lære av hverandre, og vi hadde det hyggelig sammen. Fra vår side var det interessant å se på forskjeller og likheter i arbeidet til en stor, landsdekkende og en liten, lokal organisasjon. Vi ser frem til å holde kontakten med våre nye russiske venner også fremover.