Den formen for rasisme som er sterkest på frammarsj i Norge i dag er muslimhetsen. Hetsen mot muslimene er slående lik den hetsen som jødene ble utsatt for på 1920- og 30-tallet – begge deler er to sider av rasismen.

Muslimene blir utsatt for rasistisk hets og diskriminering gjennom de tre hovedformene for rasisme:

Statlig rasisme som:

• En flyktningpolitikk som spesielt stenger ute flyktninger fra land der befolkningen i hovedsak er muslimer
• Mistenkeliggjøring i kontakt med offentlige etater

Hverdagsrasisme som:

• Rasistiske leserbrev, kommentarer i nettaviser og liknende.
• Kommentarer på gata
• Rasisme i sosiale medier på internett
• Diskriminering på arbeids- og boligmarkedet

Organisert rasisme som:

• Grupper spesielt organisert for å drive hets mot muslimer
• Hets fra politiske partier og media
• Nazistiske grupper som bevisst har gått over fra klassisk jødehat, til muslimhets utfra en forståelse for at det er lettere i Europa i dag å vinne støtte for muslimhets framfor jødehat

Dagens jødehat

Samtidig som muslimhetsen har vokst fram som den sterkeste formen for rasisme i dagens Europa, har også jødehatet styrket seg. En av de viktigste grunnene til dette er tendensen til å sette likhetstegn mellom staten Israels politikk og alle verdens jøder, enten man gjør dette med positivt eller negativt fortegn.

SOS Rasisme står i spissen mot disse formene for rasisme. Gjennom å peke på likheten mellom jødehat og muslimhets, kan vi bekjempe begge formene for rasisme. For oss er det avgjørende viktig å trekke med både jødiske og muslimske miljøer i denne kampen.

En lege i Vadsø og barnepsykolog Magne Raundalen har gått ut mot måten deportasjonene ble utført på og sagt at dette strider i mot barnets beste.

Knut Storberget hevder at årsaken til måten politiet utførte deportasjonene på var for å forhindre at noen skulle komme seg unna arrestasjonene. * - Barn som har søkt asyl er statens ansvar*

Selv om norske myndigheter ikke har anerkjent de arresterte asylsøkerne som flyktninger mener Hanne Høglind i SOS Rasismes flyktningutvalg at deportasjonene strider i mot barnas rettigheter.

- Det er veldig lett for politiet og justisdepartementet å si at det er foreldrenes ansvar, men dette er foreldre som kommer fra et svært intenst og konfliktfylt område og som har flyktet fra dette. Ofte ligger det mye traumer og vanskelige minner knyttet til opprinnelsesstedet og flukten, det er i beste fall naivt å hevde at disse familiene bare kunne ha reist, sier Høglind.

Hun reagerer spesielt på måten barn blir behandlet på.

- Det er to prinsipper som myndighetene er nødt til å ta inn over seg, det er “hensynet til barnets beste” og at det “ikke er kriminelt å flykte”. Det virker for meg helt urimelig at norsk politi arresterer mennesker på denne måten og enda mer urimelig at man utsetter barn for en slik behandling. Det finnes mer skånsomme måter å foreta uttransporteringer på, men norske myndigheter vil bevisst ikke ivareta asylsøkerbarnas rettigheter og det må staten ta ansvaret for, ikke foreldrene som flyktet, avslutter Høglind.

Justisminister Knut Storberget er tilfreds med nedgangen i antall asylsøkere som kommer til Norge og mener at det er de grunnløse asylsøkerne som ikke kommer til Norge.

- Jeg er overrasket over at de rødgrønne fører en så hard flyktningpolitikk. Asylinnstrammingene har bidratt til å forsterke mistenkeliggjøringen av asylsøkerne. I dag er det ingen tvil om at Sverige har en mer human asylpolitikk enn Norge. Sverige lykkes bedre med å oppfylle internasjonale konvensjoner, fortsetter Larsson.

Et spill med liv som innsats

Hanne Høglind i SOS Rasismes flyktningutvalg mener at den norske regjeringen spiller et spill med menneskeliv som innsats, mens de selv sitter trygt i Norge er det flyktninger som risikerer livet.

- Gleden justisministeren i dag føler over at det kommer færre asylsøkere til Norge enn i fjor har kostet et ukjent antall liv. Til dels fordi at Norge deporterer flyktninger som dør eller blir utsatt for tortur i hjemlandet og til dels fordi at Norge bidrar til å stramme grepet om Festning Europa og flere flyktninger blir drept på flukt. Mennesker slutter ikke å flykte, sier Høglind.

Australia har i likhet med Norge strammet inn asylpolitikken kraftig og blir nå utsatt for massiv kritikk både fra andre land og menneskerettighetsorganisasjoner. Et av tiltakene som Australia har iverksatt er ytterligere bruk av internering, et forslag som også norske politikere og regjering har kastet seg på.

Forrige uke brøt en gruppe på om lag 80 flyktninger seg løs fra en interneringsleir i Darwin, Australia. De samlet seg deretter i en stille protest langs veien med et banner med påskriften “Please help us – show mercy to us”, skrev nettstedet Hazarapeople.com. Interneringsleiren i Darwin er omringet av elektrisk gjerde.

- Hva den norske regjeringen burde tenke over er at den inhumane og rasistiske asylpolitikken den fører vil gi dem sterk kritikk slik det svenske Vänsterpartiet nå har kommet med. Denne kritikken vil øke og den vil komme fra flere hold og vil selvsagt undergrave Norges troverdighet når det gjelder menneskerettigheter internasjonalt. Dette skjer nå med Australia og det kommer til å skje med Norge, avslutter Høglind.

Fem asylsøkere får sine saker behandlet i Sverige etter at migrasjonsdomstolen har kommet med to kjennelser som benytter unntaksreglen i Dublin forordningen for at asylsakene skal behandles i Sverige. De fem asylsøkerne kom til Sverige og søkte om asyl etter at de har vært registrert som asylsøkere i Hellas, ifølge Dublin samarbeidet skal de derfor overføres til Hellas for behandling av søknadene. Søkerne er to kvinner og deres barn.

“Asylprosessen i Hellas har så sterke brister” at man risikerer at søkerne ikke får en riktig behandling og at “bekymringsfull risiko” finnes for at de sendes til sine hjemland “til tross for at beskyttelsesbehov kan foreligge” heter det blant annet i kjennelsene.

Unntaksreglen som den svenske domstolen har brukt i disse sakene er det såkalte non-refloument prinsippet som tilsier at ingen, verken direkte eller indirekte, skal sendes tilbake til forfølgelse eller umenneskelig behandling.

- Det er helt klart at behandlingen som asylsøkere utsettes for i Hellas strider i mot flyktningkonvensjonen og menneskerettighetene. Det er gledelig at den svenske migrasjonsdomstolen innser dette og vi krever nå at norske myndigheter må følge det svenske eksemplet og slutte å returnere asylsøkere til Hellas, sier Hanne Høglind i SOS Rasismes flyktningutvalg.

Norsk stans i returer til Hellas

Den norske utlendingsnemnda (UNE) stanset I 2008 alle returer til Hellas I på vente av en klargjøring av situasjonen for asylsøkere i Hellas. Dokumentasjon ble lagt frem i den grad den finnes, og det ble også klagt frem en rekke advarsler mot retur til Hellas. Senere samme år ble allikevel utledningsforvaltningen presset til å fortsette returene og slutte å behandle Dublin saker i Norge. Det var ikke noe betryggende ved dokumentasjonen som ble lagt frem, tvert imot, og det hersket lenge stor usikkerhet om hva som var norsk holdning på området da det fantes splittelse på alle nivåer i utlendingsforvaltningen.

Begrunnelsen for å returnere asylsøkere ble først og fremst innvandringspolitiske hensyn og hensynet til Norges omdømme i Europa og verden.Norge var I 2008 det eneste landet i Europa som hadde stanset retur til et annet land I Schengensamarbeidet.

Justisminister Knut Storberget mener at Norge ikke kan hjelpe Hellas ved å la være å returnere asylsøkere til Hellas og sier at Norge ved å returnere asylsøkere til Hellas vil kunne bidra bedre til å få et bedre asylinstitutt i Hellas.

- I praksis ser vi at viljen til å hjelpe Hellas for å bedre deres asylinstitutt er svært liten, stort sett ikke-eksisterende. Uansett så er det et politisk spill å si at vi ved å retunere asylsøkere kan hjelpe Hellas som selv har sagt at deikke ønsker å motta asylsøkere fra europeiske land, trolig ønsker ikke Hellas å fortsette . Dublinsamarbeidet heller. Norge bryter flyktningkonvensjonen ogmenneskerettighetene ved å retunere asylsøkere uten at de får en tilfredsstillende behandling av sitt asylgrunnlag, sier Hanne Høglind.

- Vi oppfordrer regjeringen til å følge Sveriges eksempel og stanse returer til Hellas, avslutter hun.

Dette betyr at de, 15 måneder etterat de søkte beskyttelse i kirken, kan forlate den og vandre ut i frihet.

• Støttegruppen

Lokallagene fra de ulike fylkene la også planer videre for SOS Rasisme-aktiviteter fremover. Spesielt gleder lokallagene i Buskerud seg til å gå løs på å jobbe mer sammen med beboerne ved Lier ventemottak.

Det også lagt vekt på det sosiale. Både gjennom god mat og sosiale tiltak som bordtennis og quiz ble folk kjent på tvers av fylkesgrensene og koste seg sammen, selv om det dessverre ikke ble bading på grunn av det til nå dårlige sommerværet på Østlandet.

Onsdag 24. mai 2006 ble 13 år gamle Ashok Jegatiswaran hentet av politiet hjemme hos fosterfamilien sin på Fjellhamar. Etter å ha bodd i Norge i fire år ble han sendt til Sri Lanka, et land i borgerkrig hvor han hverken har mor eller far som kan ta vare på han.

Det var når hans venn Ashok ble revet bort fra ham at engasjementet ble vekket. Fra denne tiden har han stått på i flere år for å få sin venn hjem til Norge og for å vekke en gnist i samvittigheten til norske myndigheter.

Usvikelig engasjement for kameraten sin

Jonatan er ikke mer enn 16 år. Til tross for sin unge alder har Jonatan vært en trofast venn for Ashok, og har gjennom flere år vist et utrettelig engasjement.

Som tidenes yngste kandidat har Husebye blitt nominert for å ha «stilt opp for kameraten med et usvikelig engasjement». Vi kunne ikke vært mer enig. Husebyes engasjement har utvilsomt vært viktig for Ashok, og til tross for norske myndigheters fravikenhet har arbeidet hatt resultater sier Husebye:

– Det har hatt mye å si for Ashok. Han får nå hjelp av kommunen til å gå på skolen, og at han får moralsk støtte fra oss andre, tror jeg hjelper mye. Det er lett å gi opp i en situasjon som han har vært i. Jeg tror også at denne saken kan hjelpe politikerne til å forstå at de tok feil, slik at de ikke gjør det samme på nytt, sier han i et intervju med Romerikes Blad.

SOS Rasisme er framleis naudsynt

NRK-journalist Astrid Randen langar ut mot SOS Rasisme i Hallingdølen 15. mai.

Jan Erik Skretteberg,
Regionsansvarleg
Buskerud SOS Rasisme

SOS Rasisme er ein demokratisk medlemsorganisasjon. Vedtektene våre ligg på vevsidene slik at alle kan lesa dei. Folk er valde til tillitsverva sine gjennom landsmøtet, som er det høgste organet i organisasjonen. Her får alle lokallag rett til å senda delegatar. Med andre ord har SOS Rasisme den same praksisen for medlemsdemokrati som mange andre norske organisasjonar.

Alle som blir valde til tillitsverv i SOS Rasisme, blir valde på grunnlag av den jobben dei har gjort, gjer og kjem til å gjera for organisasjonen. Somme organisasjonar gjer slik som oss, medan andre organisasjonar er mest opptekne av å velja tidlegare stortingsrepresentantar som ikkje har nokon bakgrunn frå den aktuelle organisasjonen til toppleiinga.

17. mai for alle

Randen skriv også at ho fleire gonger har vore innom SOS Rasismes årlege gratisfest i Kuba-parken i Oslo, 17. mai for alle, og eg vonar ho var innom også i år, og at ho kosa seg. Det gjorde eg også, jamvel om eg gjorde ein friviljug innsats på fleire titals timar i løpet av dagane før og etter 17. mai, i tillegg til på sjølve tilskipinga. Denne gratisinnsatsen gjorde eg i lag med kring hundre andre aktivistar i SOS Rasisme, alle folk med ulik bakgrunn og ulike meiningar.

Den innsatsen som mange folk legg ned på ulike nivå i SOS Rasisme er heilt avgjerande for at det skal bli mindre rasisme i samfunnet, og at folk som er utsett for rasisme, skal få det betre. I SOS Rasisme er alle antirasistar velkomne.

Den norske staten fører ein rasistisk flyktningpolitikk, nazistane finst framleis i Norge og kvardagsrasismen aukar. Alt dette syner at det framleis er trong for ein organisasjon som arbeider mot alle former for rasisme og som mobiliserer folk til dette.

Fortel gjerne sanninga om oss

Me har gjennom bunkevis med dokumentasjon prova at alt me blir skulda for (økonomisk rot, falske medlemstal, påståtte band til andre organisasjonar og manglande organisasjonsdemokrati), ikkje har rot i røyndomen. Diverre vel journalistane i både Klassekampen og Dagbladet å oversjå dette. Astrid Randen er velkomen til å presentere sanninga gjennom sin jobb som journalist i politisk redaksjon i NRK Nyheiter.

For Randen skriv nemleg at SOS Rasisme har gjort ein god jobb, og at ho har fått eit godt inntrykk av organisasjonen dei gongene ho i samanheng med jobben sin har prata med representantar for oss. Då er det på sin plass å ynskja henne velkomen attende til å prata med oss.

Ikkje nei til journalistar

Sanninga om SOS Rasisme er nemleg annleis enn kva Dagbladet og Klassekampen freistar framstilla det som. Me seier ikkje nei takk til å møta journalistar som gjev oss att korrekt i staden for å vri og venda på alt me seier slik at det ser verst mogeleg ut. Om Randen vil ta denne rolla, ville det vore framifrå, og ikkje minst viktig i den antirasistiske kampen.