Chokali ønsker med dette å tiltrekke saken internasjonal oppmerksomhet mot krenkelsene av og overgrepene mot menneskerettigheter i Iran. Det internasjonale samfunnets manglende interesse for overgrepene i Iran har gitt iranske myndigheter mot til å fengsle, torturere og henrette samvittighetsfanger.

Den norske asylpolitikken er inhuman

SOS Rasisme arbeider mot en inhuman asylpolitikk. Vårt standpunkt er at den norske asylpolitikken må endres. Norske politikere skryter av en streng asylpolitikk. Men dette betyr at kvinner som risikerer tortur i Iran og som har barn født i Norge, ikke får opphold i Norge. Tusenvis asylsøkere som ønsker å jobbe, får ikke arbeidstillatelse.

Over 80 % av asylsøkere som kommer hit fra Afghanistan – et land der Norge sender bombefly og soldater – blir sendt tilbake uten opphold. Det betyr at folk som flykter fra hard undertrykking i Etiopia, ikke får opphold i Norge. En streng asylpolitikk er ikke en human asylpolitikk. En streng asylpolitikk betyr umenneskelig behandling av mennesker på flykt.

Vi er mot den rasistiske Festning Europa, den norske staten fører i dag en rasistisk asylpolitikk tilpasset EU sitt ønske om å gjøre Europa til en festning mot de fattige i Asia og Afrika. De behandler flyktninger som kriminelle og stenger grensene for mennesker som desperat trenger beskyttelse. Asylsøkerne i Norge blir behandlet svært dårlig. Mange får ikke jobbe, de kan bo mange år på noen få kvadratmeter og uten noen eiendeler. Det verste er likevel den usikre tilværelsen som fører til depresjoner og andre psykiske problemer.

Asylanter uten asyl

En gruppe papirløse flyktninger har samlet seg og dannet «Asylanter uten asyl» for å slåss for å bli behandlet som flyktninger. De fleste som startet gruppen er flyktinger fra Iran, men fler andre har også blitt med for å jobbe sammen med dem. SOS Rasisme har et tett samarbeid med «Asylanter uten asyl» og støtter opp under kravet om at Norge ikke skal lage en returavtale med regimet i Iran. Alle i Norge vet at Iran har et svært undertrykkende regime og bruker tortur og dødsstraff mot fiender av regimet. Men få vet at Norge nesten aldri gir opphold til flyktinger fra Iran.

I Etiopia er situasjonen blitt kraftig forverret i det siste, men den norske staten hevder at Etiopia er trygt. Etiopiske asylsøkere i Norge lever i flykt for at Norge skal inngå en avtale med Etiopias undertrykkende regime for å sende flyktinger tilbake til forfølgelse, fengsel og tortur.

SOS Rasisme engasjerer seg i kampen mot statlig rasisme. Denne informasjonen er veldig tilbakeholden i medier i det norske samfunnet. Derfor er det viktig med en grasrotorganisasjon som belyser situasjonen sammen med de som rammes.

Asylsøkere i streike

Mandag 20. juni skal en grupper asylsøkere samle seg ved Vår Frues Kirke i Trondheim for å demonstrere den urettferdige asylpolitikken. De skal bo utenfor Vår Frues Kirke helt til de får resultater. Vi blir med og støtter opp under dette oppgjøret. Vi kan ikke godta den diskriminerende formen for asylpolitikk. Vi må informere folk å vise hva mange asylsøkere gjennomgår i det såkalte frie Norge. SOS Rasisme vil være med på dette og komme jevnlig innom for å vise solidaritet og støtte til våre ulovlige venner. Vi har lenge samarbeidet med asylsøkere, og ønsker å gjøre det vi som aktivister kan, for en human asylpolitikk.

Markeringen og protestene får bred oppslutning:

Markeringen arrangeres av SOS Rasisme og Asylanter Uten Asyl, Tanupoart for Human Rights and Children (TOT for HRC), Amnesty International, Kurdocide Watch Amnesty International (CHAK), Peace Association of Kurdistan – Norway (KFFN), The Committee to Support the Candidacy of Kaboudvand for the Nobel Peace Prize of 2011, Kurdish Human Rights Association Europe (KMMK), European Commission of Kurdistan Human Rights Organization (RMMK), Rådgivningsgruppa i Trondheim (Consulting Group in Trondheim) – med flere organisasjoner.

Suleyman Chokali, som altså skal sykle Trondheim-Brussel, har fått tid i EU-parlamentet for å belyse situasjonen til asylsøkere i Europa. Vi legger ut et utdrag av hans tale her:

Til Dere demokratene i Europa:

I denne tiden tenker vi på å tolerere hverandre sine tankeganger, og det å respektere andre sin tro. Jeg er en budbringer som har noe å si til dere. I det landet jeg har bud i fra, er det slik at han som er representant for å ta vare på folkets frihet, tillater pisking, henrettelser av våre intellektuelle og våre kjempende studenter. I deres fengsler voldtar de kvinner som kjemper for kvinnens rettigheter, og henretter gjerne fordi det ikke skal komme ut informasjon om hva som har skjedd i iranske fengsler.

I det landet henretter de folk som har begått ulovlige handlinger, mens de har vært mindreårige. De henretter og steiner damene i guds navn til døden. Jeg snakker på vegne av dem som ikke har rett til å bestemme hva de vil tro og tenke. Hvis de tenker annerledes enn de Iranske prestene, henrettes de under navn som forrædere. I Iran er folk (persere, kurdere, baluchere, arabere, turkmenere) som mosaikk, men det islamske presteregimet liker ikke dette i det hele tatt. Årelange fiendtlige holdninger er prestenes hovedoppgave, fordi de er redd for at folk skal samle seg. Ikke ta feil, jeg kom ikke fra steinalderen. Jeg bringer bud fra hele folket, som vil at dere skal høre om hvordan de har det. Jeg bringer bud og rop – for å vekke dere. Jeg bringer gråt fra folk som ønsker frihet, som vil ha frihet, som skal ha frihet. Jeg sykler og sykler, jeg sykler fra land til land og jeg blir ikke sliten, fordi: Jeg gjør det med glede. Jeg er budbringer. Jeg er en Iransk kurder, og under den islamske regjeringen har jeg ikke minste rett som kurder. Jeg har ikke rett til å skrive mitt språk, og ikke studere og undervise.

Kjære Europeer

Kanskje dere ikke har glemt «Holocaust», og ser fremfor øynene deres Jugoslavia og Uganda. Og med kroppen deres føler dere redsel for islamske terrorister. Men mine folk og dem jeg bringer bud fra, har alle tingene som er nevnt i deres hverdagsliv.

Fattigdom, arbeidsløshet og urettferdigheter er blitt hverdagskost i det samfunnet jeg kommer fra. Mange titusener er i eneceller og venter henrettelse. Fagforeninger og intellektuelle blir eliminert på åpen gate, under påskudd av å være «farlig for rikets sikkerhet». Det er blitt forbudt å danne organisasjoner. Vi kurdere fra Iran, har fra 1980 sagt at det islamske regimets regler ikke tar vare på menneskerettighetene.

Abdulkarim Hossain har siden 1980 arbeidet aktivt for menneskerettigheter og kurdernes rettigheter i hjemlandet Syria. Den kurdiske minoriteten i landet er svært undertrykt, og alle former for politisk organisering i kurdiske partier er forbudt. Det kurdiske flagget og andre nasjonale symboler er også forbudt å bruke. I tillegg er det ikke lov å bruke det kurdiske språket eller å gi barn kurdiske navn.

Fra 1998 til 2000 ble Abdulkarim Hossain til sammen tre ganger anholdt av landets sikkerhetsstyrker i Aleppo. I 2002 ble han anholdt av den politiske sikkerhetsavdelingen, en spesialenhet som kun brukes i forbindelse med politiske aktiviteter. Han fikk også utstedt reiseforbud den 9. desember 1999 på grunn av sine politiske aktiviteter.

Abdulkarim Hossain kom til Norge i 2006 og søkte om asyl. Han har siden da vært styremedlem og nestleder i Foreningen for syriske kurdere i Norge (KKSN) og aktiv i SOS Rasisme. Dette engasjementet er også kjent av syriske myndigheter.

Abdulkarim Hossain er løslatt fra fengsel i Syria, men har fått beskjed om å melde seg til sikkerhetspolitiets avdeling 322. i hjembyen Aleppo.

Fredag 3. september var Abdulkarim Hossain i kontakt med medlemmer av KKSN. Da kunne han fortelle at han var blitt utsatt for grov tortur i fengsel.

Det er altså takket være arbeidet til KKSN og SOS Rasisme at skjebnen til Abdulkarim ved retur til Syria har blitt kjent. Norske myndigheter hadde aldri fått vite om fengslingen og den påfølgende torturen om det ikke var på grunn av dette arbeidet. Hvor mange andre flyktninger som har lidd en lignende skjebne når de har blitt kastet ut av landet, kan en bare spekulere i. Norske myndigheter bryr seg ikke med å sjekke hva som skjer med flyktninger som blir kastet ut, til tross for at eksemplet Abdulkarim Hossain ikke er unikt.

SOS Rasismes landsmøte samlet 3.-5. september 2010 krever av norske myndigheter:

• At Abdulkarim Hossain får politisk asyl i Norge
• At tvangsdeportasjonene av kurdere til Syria umiddelbart opphører
• At kurdiske flyktninger fra Syria får opphold i Norge etter flyktningkonvensjonen
• At Norge sørger for uavhengig gransking av flyktninger som blir kastet ut av landet

Opplysningene KKSN tidligere har kommet med i denne saken, har vist seg å være korrekte. Abdulkarim Hossain ønsker nå å søke om asyl på nytt ved den norske ambassaden i Damaskus.

SOS Rasisme oppfordrer på det mest instendige at Abdulkarim Hossain nå gis politisk asyl i Norge.

SOS Rasisme avslutta sin appell med et krav om at Norge må gi Abdulkarim Hossain opphold, og dersom dette ikke skjer, vil 19. august 2010 gå inn som en merkedag i historien til norsk asylpolitikk.

Følg med på utviklingen i saken på http://sos-rasisme.no.

- Det kan aldri aksepteres at barn blir internert. Barn skal ikke bli utsatt for dårlige forhold og lange perioder med innesperring, uttaler Nicolas Beger, som er leder for Brussel-kontoret i Amnesty International.

Han mener heller ikke at Hellas kan unnskylde seg med at landet nå går gjennom en økonomisk krise – heller ikke det faktum at landet på grunn av sin geografiske beliggenhet mottar et stort antall flyktninger.

Sommeren 2009 gikk 150 barn i Pagani-leiren på ferieøya Lesvos til sultestreik i protest mot forholdene ved leiren og mot at de hadde vært internert så lenge. Ved denne leiren var mer enn 850 mennesker, deriblant 200 enslige mindreårige uten følge, 150 kvinner og 50 spedbarn holdt i en overfylt leir med mangelfulle sanitærforhold.

- Migranters virkelighet i Hellas er fortvilende, fortsetter Beger.

- EU må legge press på Hellas slik at situasjonen forbedres. Hvert eneste menneske har rett til grunnleggende juridisk hjelp og human behandling ved ankomst til et EU-land, avslutter han.

Sherwan Omar fra Foreningen for syriske kurdere i Norge (KKSN) og Sentrum kurdisk gruppe av SOS Rasisme la i sin appell vekt på at dette handler om mennesker som blir holdt under inhumane forhold. Videre sa han at Norge fører en rå og brutal flyktningepolitikk som har som mål at færrest mulig skal søke asyl i Norge. Dagens asylpolitikk er først og fremst blitt et redskap for å hindre mennesker på flukt å søke beskyttelse i Norge.

De siste dagers hendelser har brakt et viktig fokus på forholdene ved ventemottakene, og SOS Rasisme kommer til å fortsette sitt arbeid til støtte for flyktningene i hele landet. Mange av beboerne mistet det lille de eide i brannen ved Lier ventemottak, og vi arbeider aktivt for å samle inn gjenstander som disse kan bruke. Dersom du har noe du kan avse, ta kontakt med SOS Rasisme på au@sos-rasisme.no.

SVs Heikki Holmås har i dag slått fast at debatten om amnesti til ureturnerbare asylsøkere er «stein død» etter hendelsene de siste dagene. I stedet for å prøve og vise forståelse for den frustrasjonen beboerne har opplevd, ønsker han altså å straffe de ureturnerbare kollektivt på grunn av 23 enkeltpersoners holdninger. Dette er ikke en human asylpolitikk, noe SV i andre sammenhenger ønsker å smykke seg med at de er for.

SOS Rasisme krever at ordningen med ventemottak legges ned og at såkalt ureturnerbare asylsøkere blir plassert på ordinære asylmottak, slik som andre asylsøkere. Dersom det ikke har blitt mulig å returnere dem etter 15 måneder, må de få oppholdstillatelse i Norge.

Regjeringa må ta grep om forholdene ved asylmottakene nå!

Amnesti for alle som har sittet lenge på ventemottak!

Politikerne fortsetter å karakterisere alle som oppholder seg i Norge uten lovlig opphold som kriminelle som kan reise til sine hjemland når som helst. Så enkel er ikke virkeligheten og det er ofte sammensatte årsaker til at en del asylsøkere fortsetter å oppholde seg ulovlig etter at de har fått endelig avslag. En del av disse asylsøkerne kan faktisk ikke returnere til hjemlandene sine. For enkelte grupper finnes det ikke noe returprogram, de mangler nødvendige papirer de selv ikke kan fremskaffe eller at deres hjemland rett og slett ikke vil ta dem imot.

Et eksempel på det er en mann som ble returnert til hjemlandet for så å bli deportert tilbake til Norge med beskjed om at landet ikke aksepterte ham. Da er tilværelsen svært så håpløs når man ikke finner noe land hvor man kan bli akseptert og leve med en fremtid.

De som søker asyl i Norge kommer fra land hvor det enten er krig eller politisk diktatur, ofte er det begge deler. Når utlendingsforvaltningen gjør alt de kan for å så tvil om asylhistoriene disse menneskene forteller så fører det dessverre til at mange får endelig avslag samtidig som de ikke ser noen mulighet for å returnere.

På spørsmål fra Dagsavisen 7. juli om hvor lenge han kunne ha bodd på ventemottak uten å gå berserk svarte statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth (Ap) «Jeg er heldig som er født i et land som gjør at jeg slipper å ta stilling til det.» Lønseth belyser dermed kjernen av problemet med regjeringens og deler av samfunnet sitt store holdningsproblem; vi trenger ikke å bry oss om at mennesker befinner seg i en forferdelig og håpløs tilværelse i landet vi selv bor i fordi «vi» er født her og det er ikke «de».

Heldigvis finnes det mange som har evnen til empati og innlevelse til å kunne forstå situasjonen som oppstår på ventemottak slik det gjorde denne uken. De som bor på ventemottak kunne ha valgt å bo privat og levd av å jobbe svart eller på andre måter få nok til livets opphold. Det de blir møtt med ved å bo på en kjent adresse på et offentlig mottak er ikke noe annet enn psykisk tortur.

En ung afghansk mann hadde for en lengre tid tilbake begått hærverk på Lier ventemottak og ble dømt for det og satt i fengsel. Da han hadde sonet ferdig bønnfalte han politiet som kom for å returnere ham til Lier om å få bli i fengslet. Forholdene i fengslet var så mye bedre enn på ventemottaket at han orket ikke tanken på å reise tilbake til mottaket.

Det er tragisk når hendelser slik som vi har sett på Fagerli og Lier skjer, men dessverre er det en konsekvens av en stresset situasjon der mennesker blir holdt under inhumane forhold fordi at de ikke ble trodd på da de søkte asyl. Mange blir til og med trodd på at de er utsatte for tortur, vold og overgrep men saksbehandlerne som sitter på kontorene sine i Oslo tror ikke at det vil gjenta seg for den enkelte asylsøker.

Lønseth bør gå i seg selv og ta stilling til om man skal bli belønnet fordi at man har vært heldig og om man skal bli straffet fordi at man har vært uheldig. Det burde være et helt klart moralsk svar på det.