SOS Racism has for long been a driving force to get Norwegian authorities to recognize Anfal – the comprehensive campaign against Kurds in Iraq from 1987 to 1989 – as genocide. More than 182 000 civilians lost their lives in the attacks committed by the forces of Saddam Hussein. We asked Kareem how this struggle was developing.

- At the moment we are actively working with the government in Baghdad to get the responsible for the massacres prosecuted and sentenced. This will not only make the job easier to get Anfal recognized as genocide in the UN, but will also help survivors and kins to get compensation, Kareem tells when SOS Racism asks what is done today to get Anfal recognized as genocide.

- We also have a good documentation on which countries sold chemical weapons to Saddam’s regime, these are also co-responsible for the abuse of Kurds in Iraq in this period, the mayor states.

International cooperation

Kurdish Group in SOS Racism has done a lot of work to put focus on Kurdish questions in Norway, and SOS Racism as organisation has a long time worked to get Norwegian authorities to recognise Anfal as genocide against Kurds.

- What happened in Kurdistan is in principle different than Holocaust; the difference was the absence of war. Kurds were killed only because they were Kurds. That is the same that happened to Jews and Romani people during World War II – just to a lesser extinct. Kareem tells that they have a broad basis of contacts to get Anfal recognised as genocide. And the work is carried out not only in Norway.

- Also in several other countries Kurds in exile are working together with human rights organisations to achieve this goal. In addition to this we in Halabja also have contacts among others with people in Hiroshima and Nagasaki (the cities bombed with atomic weapons in August 1945) who have similar goals they want to achieve.

- The world has got to know what has happened

We ask why this is so important for Kurds and for the town of Halabja – the misdeeds were after all carried out more than twenty years ago.

- First of all the world has got to know what has happened. We want it not to happen again, and then knowledge about what actually happened is essential. As I said earlier, this happened only because we are Kurds, not for other reasons, Kareem states.

- Secondly this is important to get compensations, so that the areas can get to stand again economically. The situation in Halabja today is completely different from what it was before the massacres – it is no longer any basis for agriculture since the earth still is contaminated, and no one wants to put investments into the areas. Today people live from stately transfers, by economical donations from Kurds living other places in the world and to a lesser extinct from trade.

The Kurds are still experiencing a desperate situation in Iraq. 1500 towns and villages were completely destroyed in the attacks, and the infrastructure still is in ruins.

- The difference between the Kurdish areas in Iraq and the rest of Iraq is still great. To travel between the two parts of Iraq can be compared with the difference between Western and Eastern Europe during the Cold War, Kareem explains.

- Still a lot of work has to be done until the situation for the Kurds in Iraq is normalized. Even though we have regional authorities to govern Northern Iraq, there is still a long way to go before the situation for Kurds are acceptable since a lot of the problems still are unsolved.

Norway can contribute

The mayor means that Norway can contribute to peace and stability for the Kurds in Iraq – Norway has a long tradition for peace and democracy.

- We need Norwegian help to build our own democracy, Kareem tells us.

In addition to this, Norway can contribute in other ways.

- Since Norway not is a member of the European Union, you are in a much better position when it comes to foreign politics. Norway can do a good job in international organs to get Anfal recognised as genocide, something which will be positive for us both economically and psychologically, Khder Kareem ends.

16. mars 1988 ble byen Halabja kjemisk bombet av det irakiske regimets jagerfly. Dette forårsaket tap av 5000 uskyldige sivile liv og tusenvis sårede. Byen sliter fortsatt med senskadene av angrepet. Jordbruk går det ikke å drive siden jorda fortsatt er forgiftet, og hvert år blir flere barn født med misdannelser. Dette har også påvirket næringslivet i byen, og selv om situasjonen for kurdere i Irak nå er bedre enn under Saddam Husseins styre, er kurdere for en stor grad fortsatt avhengig av hjelp utenfra for å overleve.

SOS Rasisme har lenge vært en pådriver for at norske myndigheter skal anerkjenne Anfal – den omfattende kampanjen mot kurdere i Irak fra 1987 til 1989 som folkemord. Mer enn 182.000 sivile mistet livet i angrepene begått av Saddam Husseins styrker. Vi spurte Kareem hvordan det gikk med denne kampanjen.

- I øyeblikket arbeider vi aktivt overfor regjeringen i Bagdad for at de ansvarlige for massakrene skal stilles for domstolen og dømmes. Dette vil ikke bare gjøre jobben lettere for å få Anfal anerkjent som folkemord i FN, men vil også hjelpe overlevende og pårørende for å få erstatning, forteller Kareem da SOS Rasisme spør hva som gjøres i dag for å få anerkjent Anfal som folkemord.

- Videre har vi også god dokumentasjon på hvilke land som solgte kjemiske våpen til Saddams regime, disse er også medansvarlige for overgrepene mot kurdere i Irak i denne perioden, slår borgermesteren fast.

Internasjonalt samarbeid

Kurdisk gruppe i SOS Rasisme har jobbet mye for å sette fokus på kurdiske spørsmål i Norge, og SOS Rasisme som organisasjon har lenge arbeidet for at norske myndigheter skal anerkjenne Anfal som folkemord mot kurdere.

- Det som skjedde i Kurdistan er ikke prinsipielt annerledes enn holocaust, forskjellen var fraværet av krig. Kurdere ble drept utelukkende fordi de var kurdere. Det er det samme som skjedde med jøder og romfolk under andre verdenskrig – bare i en mye større grad.

Kareem forteller at de har en bred kontaktflate internasjonalt for å få anerkjent Anfal som folkemord. Det er ikke bare i Norge det jobbes.

- Også i flere andre land arbeider kurdere i eksil sammen med menneskerettighetsorganisasjoner for å oppnå dette målet. I tillegg har vi i Halabja kontakter også med blant annet folk i Hiroshima og Nagasaki (byene som ble atombombet i august 1945) som har liknende mål de ønsker å oppnå.

- Verden må vite hva som har skjedd

Vi spør hvorfor dette er så viktig for kurdere og for byen Halabja – det er tross alt over tjue år siden ugjerningene fant sted.

- For det første må verden få vite hva som har skjedd. Vi vil at det ikke skal skje igjen, da er kunnskap om hva som faktisk har skjedd helt essensielt. Som jeg sa tidligere; dette skjedde kun fordi vi var kurdere, ikke på grunn av noe annet, mener Kareem.

- For det andre er det viktig for at man skal få utbetalt erstatninger, slik at områdene kan komme på fote igjen økonomisk sett. Situasjonen i Halabja i dag er helt annerledes enn hva den var før massakrene – det er ikke lenger grunnlag for jordbruk siden jorda fortsatt er forgiftet, og ingen vil investere i områdene. I dag lever folk av statlige overføringer, av økonomiske tilskudd fra kurdere som bor andre steder i verden og litt av handel.

Kurderne opplever fortsatt en fortvilende situasjon i Irak. 1500 byer og landsbyer ble helt ødelagt i angrepene, og infrastrukturen ligger fortsatt i ruiner.

- Fortsatt er også forskjellen på de kurdiske områdene i Irak og resten av Irak stor. Å reise mellom de to delene av Irak kan sammenliknes med forskjellen på Vest- og Øst-Europa under den kalde krigen, forteller Kareem.

- Mye gjenstår fortsatt før situasjonen for kurdere i Irak er normal. Selv om vi har regionale myndigheter som styrer Nord-Irak, er det fortsatt langt igjen til en levelig situasjon for kurderne på grunn av at problemene ikke er løst.

Norge kan bidra

Borgermesteren mener Norge kan bidra til fred og stabilitet for kurderne i Irak. - Norge har en lang tradisjon for fred og demokrati. Vi trenger norsk hjelp for å bygge vårt eget demokrati, forteller Kareem.

Dessuten kan Norge også bidra på andre vis, mener han:

- Siden Norge ikke er med i EU, står Norge mye friere enn andre land utenrikspolitisk. Norge kan gjøre en god jobb i internasjonale organer for å få anerkjent Anfal som folkemord, noe som vil være positivt for oss både økonomisk og psykologisk, avslutter Khder Kareem.

16. mars 1988 ble Halabja, en liten by i Sør-Kurdistan, bombardert med kjemiske våpen av Saddam Husseins regime i Irak. Flere enn 5000 sivile døde umiddelbart av gassangrepet, totalt døde 12 000 som følge av tre dagers angrep på byen.

Denne umenneskelige handlingen var en del av det daværende irakiske regimets politikk for å utslette det kurdiske folk.

De kjemiske angrepene mot Halabja og mange andre kurdiske landsbyer var en del av en mer omfattende kampanje mot kurderne i 1987 til 1989 som har fått betegnelsen ”Anfal". Flere enn 182.000 sivile mistet livet, og mellom fire og fem tusen kurdiske landsbyer ble ødelagt.

På toppen av det hele ble også kurdiske ungjenter i alderen fra 14 til 29 år solgt som prostituerte til arabiske land. Anfal har klare paralleller til det rasistiske folkemordet som Nazi-Tyskland utførte mot jødene og romanifolket under 2. verdenskrig.

Selv om overgrepene er godt dokumentert, har de fremdeles ikke blitt anerkjent internasjonalt som et folkemord. De kurdiske gruppene i SOS Rasisme har jobbet mye for at Norge skal anerkjenne disse overgrepene.

Dette arbeidet er viktig. Det er viktig både for det kurdiske folket og folk ellers i verden.

«Den som glemmer historien må leve den om igjen» skrev en fange inn på en av brakkeveggene i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Nazi-Tyskland. Å ta vare på også de grusomme delene av vår historie er en viktig oppgave.

Det kurdiske folket er en glemt nasjon. Det finnes rundt førti millioner kurdere i verden, men kurderne har ingen egen stat. Derfor er det også vanskelig å få en stemme internasjonalt for å få anerkjent overgrepene mot kurdere som folkemord av FN. Men kurdere blir fremdeles på det groveste undertrykt i sine opprinnelsesområder. Etter valget i Iran i 2009 har undertrykkelsen fra regimet økt. Fengslene er fulle av kurdere, og mange av dem blir systematisk henretta.

Ti prosent av kurderne som bor i Syria, er statsløse og får ikke statsborgerskap. 300.000 mennesker opplever at de ikke har rettigheter i landet de er født og har vokst opp i. Også her er systematisk fengsling og også henrettelser utbredt fra myndighetenes side. Likevel vil norske myndigheter sende kurdere tilbake til Syria.

De fleste som står her kjenner godt til disse temaene fra før av. Den årlige markeringen av folkemordet er viktig, men bare en del av det omfattende arbeidet vi må gjøre.

For det første må vi spre kunnskap om grusomhetene kurderne ble utsatt for gjennom dette folkemordet.

For det andre må vi holde fast på kravet om en internasjonal anerkjennelse gjennom FN. For det tredje må vi bekjempe all form for rasisme vi opplever rundt oss, uansett om vi er i Kurdistan eller Norge. De som spiller på hat mot andre folkegrupper, legger et grunnlag for framtidige folkemord. Vi må aldri la det skje!

Kampen fortsetter!

Klokken 1800 starter fakkeltoget fra jernbanetorget, det skal gå forbi Karl Johans gate – Lille Grensen- Akersgata- Einar Gerhardsens plass til Regjeringskvartalet.

16 mars 1988 ble Halabja, en by i irakisk Kurdistan, bombardert med kjemisk våpen av det tidligere diktatoriske regimet i Irak, under ledelse av Saddam Hussein. Flere enn 5000 sivile ble gasset i hjel, og hundrevis ble såret og lemlestet. Denne umenneskelige handlingen var en del av tidligere regimets politikk for å utslette det kurdiske folk.

I Anfal- offensivene (23.2.1988 til 6. 9.1988) ble ca 182 000 sivile, deriblant kvinner og barn, bortført. Mer enn 4500 kurdiske landsbyer ble jevnet med jorden. Anfal- offensivene var en rekke militære operasjoner som hadde til hensikt å drive etnisk rensning av kurdere og legge Kurdistan i ruiner.