Likevel avslo UNE 11. mars at Ilhan skulle sendes ut av landet. Nemnda kommenterte grunnlaget for sitt vedtak slik:

[T]illatelse (kan) gis dersom klageren har en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art kan bli livstruende uten behandling. UNE kan ikke se at de innsendte opplysningene om klagerens helsemessige situasjon tilsier at denne er av et alvor […] eller at det foreligger et behandlingsbehov fremover som tilsier at opphold bør innvilges på dette grunnlag.

Situasjonen alvorlig allerede i 2009

I oktober 2009 beskrev en lege ved Gjøvik sykehus situasjonen hennes som meget alvorlig. Legen som utredet henne skrev etter flere innleggelser at Ilhan «har en betydelig hjertesykdom» og at faren for nye hjerteinfarkt, forverring av hjertesvikt og tidlig død var svært stor. Legen beskrev også at hun er blind på venstre øye og har fått grå stær på høyre øye, en sykdom som må behandles resten av livet for at hun ikke skal bli helt blind. Utredningen ble avsluttet med at «[m]edisinering og tett regelmessig oppfølging fra lege og helsevesen er avgjørende for hennes leveutsikter og helsetilstand».

På toppen av den alvorlige helsetilstanden, har heller ikke Ilhan gjenlevende familiemedlemmer i Tyrkia. Hun bor nå hos venner av familien, og den helsemessige situasjonen forverres av usikkerheten rundt situasjonen med oppholdstillatelse i Norge. Det er også usikkert om en person med Ilhans helseproblemer kan klare den lange reisen til den kurdiske delen av Tyrkia, og sikkerhetssituasjonen har kraftig forverret seg i denne delen av landet de siste dagene.

SOS Rasisme mener denne saken føyer seg inn i rekken av feilaktige og inhumane vedtak som fattes av norske utlendingsmyndigheter. Dersom Emina Ilhan blir sendt ut av landet med tvang, er det overveiende sannsynlig at Norge får et liv på samvittigheten. Vi krever derfor at Emina Ilhan innvilges opphold på humanitært grunnlag i Norge.

Iranske asylsøkere har satt opp protesttelt utenfor Oslo domkirke. De har fått avslag på sine asylsøknader, og står i fare for å bli returnert til en stat som fengsler, torturerer steiner og henretter mennesker.

SOS Rasisme støtter iranerne i deres kamp for opphold og for en human asylpolitikk. Organisasjonens landsstyre besøkte lørdag 25. juni asylsøkerne for å vise vår solidaritet og å tilby hjelp og samarbeid.

Så godt som alle i Norge vet hva som skjer med opposisjonelle i Iran, men svært få vet at iranske asylsøkere i Norge nesten aldri får opphold og beskyttelse.

Norsk asylpolitikk er umenneskelig

Når politikerne snakker om kontroll i debatten om flyktninger, snakker de om å få kontroll over «flyktningestrømmen» til Norge. De snakker aldri om å kontrollere at asylsøkere får en forsvarlig behandling. Særlig kan vi se dette i saken om 19 år gamle Rahim Rostami, som ble returnert med tvang til Iran og endte opp i landets mest beryktede fengsel.

Norsk asylpolitikk er umenneskelig, og SOS Rasismes landsstyre mener norske politikere oppfører seg skammelig. I følge aksjonistene har ikke en eneste norsk politiker tatt seg bryet med å besøke dem. Tør de ikke? Da vil de se at dette er mennesker slik som alle vi andre og at de desperat trenger beskyttelse.

Protesten i Oslo sprer seg. Ikke bare iranere, men også flyktninger fra Etiopia og Palestina demonstrerer på samme måte. De etiopiske flyktningene var de første til å sette opp telt i protest. Nå har aksjonen spredt seg til Trondheim, og også i andre byer vil asylanter uten asyl protestere på samme måte. SOS Rasisme jobber sammen med dem og støtter dem hele veien.

Støtt flyktingene!

For en menneskelig asylpolitikk!

Etter appellene fikk SOS Rasisme et par ord med Chokali før han la videre ut på de nær 1700 kilometerne som gjenstår: EU-parlamentet i Brussel.

- Målet med å prate for parlamentarikerne i EU-parlamentet er å sette lys ikke bare på den situasjonen folk som bor i Iran opplever, men også på det flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge og resten av Europa opplever, forklarer han.

Chokali regner med å være fremme i Brussel 12. eller 13. juli, og han kommer til å delta på flere markeringer i store byer til støtte for saken. Også på mindre steder kommer han til å snakke med media og andre interesserte.

SOS Rasisme støtter Chokalis sykkeltur. Dette er et viktig bidrag i kampen mot statlig rasisme, og som organisasjonen sa i sin appell under dagens markering:

Så godt som alle i Norge veit at regimet i Iran er svært undertrykkende og bruker både dødsstraff og tortur mot regimekritikere. Men svært få veit at iranske flyktninger i Norge nesten aldri får opphold.

[…]

Informasjon om rasismen den norske staten utfører er media svært tilbakeholdne med å gi. Derfor er det viktig med en grasrotorganisasjon som belyser situasjonen sammen med de som rammes. Suleyman Chokalis initiativ er velkomment, det er et tappert forsøk på å belyse et meget viktig problem, og vi støtter dette initiativet på alle måter.

Suleyman Chokali ankommer

- Han har fått en fullstendig psykisk kollaps på grunn av de påkjenningene han har opplevd, forteller Omar.

Omar reiser til Tyrkia en av de neste dagene for å se til Hossain, som var nestleder i KKSN da norske myndigheter sendte ham ut i august i fjor. Ved ankomst Damaskus ble han umiddelbart arrestert og utsatt for fysisk og psykisk tortur. I mars i år bestemte FNs høykommisær for flyktninger at Norge har ansvar for å gi Hossain opphold som kvoteflyktning. Men behandlingstida har tatt på for Hossain og hans støttespillere her i Norge.

- Abdulkarim Hossain har lenge vært under sterkt psykisk press, og kollapset på formiddagen 24. mai. Vi arbeider nå med å få papirer fra sykehuset om hans tilstand, slik at norske myndigheter får fortgang i saksbehandlinga, fortsetter Omar.

Han er kritisk til at det tar så lang tid før norske myndigheter behandler saken, og viser at dette nå kanskje får varige konsekvenser for Hossains fysiske og psykiske helse.

- Norske myndigheter må – i tillegg til å gi Hossain mulighet til å returnere til Norge snarest mulig – også innrømme at det var feil å returnere ham med tvang til Syria samtidig som de stopper all retur av asylsøkere til landet, krever Omar avslutningsvis.

Det kurdiske miljøet i Norge – med støtte fra flere partier og organisasjoner – arbeider for at norske myndigheter skal anerkjenne Anfal og Halabja som folkemord. Dette er et viktig bidrag i den internasjonale kampen for at FN skal anerkjenne grusomhetene som folkemord.

Vi legger ut SOS Rasismes appell her.

Se også det politiske oppropet for anerkjennelse av Anfal og Halabja som folkemord.

I Anfal- offensivene (23.2.1988 til 6. 9.1988) ble rundt 182 000 sivile, deriblant kvinner og barn, bortført. Mer enn 4500 kurdiske landsbyer ble jevnet med jorden. Anfal-offensivene var en rekke militære operasjoner som hadde til hensikt å drive etnisk rensning av kurdere og legge Kurdistan i ruiner.

Onsdag 16.mars 2011 klokka 17:00 starter fakkeltoget fra Youngstorget, det går via Torggata, opp Karl Johans gate til Eidsvolls plass ved Stortinget.

Kampanjen for internasjonal anerkjennelse av folkemordet mot kurdere

Kurdisk gruppe av SOS Rasisme i Norge

Salam Kulturhus i Norge

Forening for syriske kurdere i Norge

Kurdistan Freds Forening i Norge

Men Kahvecis asylsøknad i Tyskland ble avslått, og tyske myndigheter ønsker å deportere ham til Tyrkia – til tross for at tyrkiske myndigheter har fratatt ham statsborgerskapet hans. Derfor flyktet han videre til Norge, siden det er åpenbart at han vil bli utsatt for tortur, mishandling og i verste fall mister livet dersom han blir sendt tilbake til Tyrkia.

Norske myndigheter valgte å ikke behandle Kahvecis søknad om asyl. Grunnen til dette er Dublin II-forordningen, som Norge er en del av gjennom Schengen-avtalen. Dette skjer automatisk, til tross for at å returnere flyktninger til overgrep og mishandling er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel tre, som ble vedtatt av Europarådet allerede i 1950. Tyrkia er medlem i Europarådet og plikter da å rette seg etter denne konvensjonen, men gjør det likevel ikke i behandlingen av politiske aktivister som kjemper for det kurdiske folks sak.

Inn for menneskerettighetsdomstolen

Sükrü Osman Kahveci har nektet å utføre militærtjeneste i Tyrkia. Derfor ble han i 1996 fratatt sitt tyrkiske statsborgerskap, og har etter det vært statsløs. For sin politiske aktivitet risikerer han straff også i Tyskland, siden PKK der siden 1993 er en forbudt organisasjon. Hans tyske advokat sier at han risikerer fengsel i tre til fem år for dette i Tyskland før han blir sendt ut til tortur og mishandling i Tyrkia.

Kahveci og hans advokat har klaget vedtaket om retur inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men det er foreløpig uvisst om disse tar saken. Det finnes heller ingen garanti for at tyske myndigheter vil behandle Kahvecis sak på nytt. Samtidig må det understrekes at han er politisk flyktning, og at i en liknende sak i Norge har en asylsøker fått innvilget arbeidstillatelse fordi vedkommende valgte å slutte med politisk aktivitet.

Som nevnt har tyske myndigheter vedtatt å sende Kahveci tilbake til Tyrkia, og de bad ham oppsøke den tyrkiske ambassaden i Berlin slik at han kan søke om å få tilbake sitt tyrkiske statsborgerskap. Han vil ikke få noen rettferdig rettssak i Tyrkia, og derfor vil både Norge og Tyskland bryte med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel seks dersom han blir sendt tilbake til Tyrkia, noe som også vises ved Europadomstolens mange avgjørelser mot den tyrkiske statens behandling av kurdiske politiske fanger.

Sükrü Osman Kahveci må få bli i Norge!

Les hele saksgangen her.