Den internasjonale fråsegna om menneskerettane

10. desember 1948 kunngjorde Generalforsamlinga i Dei Sameinte Nasjonane Den internasjonale fråsegna om menneskerettane. Etter denne historiske hendinga oppmoda forsamlinga alle medlemsstatane til å gjere teksta i fråsegna kjend og syte for at ho vert kunngjord og tolka særskilt i alle skular og andre læreinstitusjonar, utan omsyn til dei politiske makttilhøva i dei ymse landa.

Innleiing

Då det å godkjenne det naturlege menneskeverdet med like og umissande rettar for alle menneske på jorda er grunnlaget for fridom, rettferd og fred i verda, og

då hån og vørdsløyse mot menneskerettane har ført til barbariske handlingar som har skaka samvitet til menneskeætta, er framvoksteren i den verda der menneska skal ha talefridom og trusfridom og vere løyste frå otte og naud, kunngjord som det høgste målet for kvart menneske, og

då det er nødvendig at menneskerettane blir verna om av lover slik at menneska ikkje blir tvinga til å finne den siste utvegen i å gjere opprør mot tyranni og trælekår, og

då det er nødvendig å arbeide for betre tilhøve mellom nasjonane, og

då folka i Dei Sameinte Nasjonane har stadfest trua si i denne pakta, på grunnleggjande menneskerettar, på menneskeverd og på same rett for mann og kvinne, og har vedteke å arbeide for sosiale framsteg og betre levevilkår i større fridom, og

då medlemsstatane har bunde seg til å fremje allmenn vørdnad for pakta og halde seg etter menneskerettane og den grunnleggjande fridomen i samarbeid med Dei Sameinte Nasjonane, og

då denne retten og fridomen må bli godkjend av alle dersom pakta skal bli røyndom,

kunngjer generalforsamlinga

Den internasjonale fråsegna om menneskerettane, som skal peike mot eit sams mål for alle folk og nasjonar. Fråsegna må alltid vere i tankane til den einskilde og dei styrande og få dei til å styrkje vørdnaden for rett og fridom gjennom undervisning og oppseding. Dei skal syte for at fråsegna blir allment kjend og etterlevd både i medlemslanda og i tilsynsområda, og arbeide trufast med dette både på nasjonalt og internasjonalt grunnlag.

Artikkel 1.

Alle menneske er fødde til fridom og med same menneskeverd og menneskerettar. Dei har fått fornuft og samvit og skal leve med kvarandre som brør.

Artikkel 2.

Kvar einskild har krav på all den rett og fridom som fråsegna nemner, utan skilnad av noko slag på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk syn eller anna meining, nasjonalt eller sosialt opphav, eigedom, fødsel eller andre tilhøve. Den politiske stoda, lovverket eller dei internasjonale påboda eit land lever under, kan ikkje vere påskott til at det blir gjort skilnad på nokon i det landet eller området han høyrer til, anten landet har sjølvstende, står under tilsyn, er ikkje-sjølvstyrt eller sjølvstyret er avgrensa på nokon annan måte.

Artikkel 3.

Alle har rett til liv, fridom og personleg tryggleik.

Artikkel 4.

Ingen skal haldast i slaveri eller trældom. Slaveri og slavehandel av alle slag er forbode.

Artikkel 5.

Ingen må torturerast, pinast eller straffast på umenneskeleg eller nedsetjande vis.

Artikkel 6.

Alle menneske har krav på at domstolane alle stader godtek dei som rettssubjekt.

Artikkel 7.

Alle er like for lova og har krav på same rettsvern, utan skilnad av noko slag. Alle har krav på same vern mot at det blir gjort skilnad på folk i strid med denne fråsegna, og vern mot tiltak som ber i seg ein slik fare.

Artikkel 8.

Alle har rett til å få fullgod hjelp frå dei lovlege nasjonale domstolane når det gjeld handlingar som krenkjer den retten den einskilde har fått i grunnlova eller lovverket elles.

Artikkel 9.

Ingen må utan lov og rett arresterast, setjast i fengsel eller visast ut or landet.

Artikkel 10.

Alle har same rett til å få saka si rettferdig og offentleg granska av ein sjølvstendig og upartisk domstol, både når det er pliktene og retten til den einskilde som skal fastsetjast, og når det er reist klagemål mot han.

Artikkel 11.

1. Den som er klaga for ei straffbar handling, har rett til å bli rekna som skuldlaus til ein offentleg domstol - der han har fått full trygd for retten til å forsvare seg - har prova at han er skuldig etter lova.

2. Ingen skal kjennast skuldig i ei straffbar handling når det han har gjort eller forsømt ikkje streid mot nasjonal lov eller folkeretten på den tida det hende. Han må heller ikkje dømast hardare enn det lova gav høve til då den straffbare handlinga vart utførd.

Artikkel 12.

Ingen skal lide under vilkårleg innblanding frå andre, anten det gjeld hans eigen person, familie, heim, brevskifte, eller åtak på ære og omdøme. Alle har krav på at lova vernar dei mot slik innblanding eller slike åtak.

Artikkel 13.

1. Alle menneske har rett til å ferdast fritt og til å velje bustad innafor grensene i sitt eige land.

2. Det skal også vere full rett til å reise ut or det landet ein bur i, same kva land det er, og til å vende attende til sitt eige land.

Artikkel 14.

1. Alle som blir forfølgde, har rett til å søkje og ta imot asyl i eit anna land.

2. Denne retten gjeld ikkje i rettssakar som har røynleg grunnlag i upolitiske brotsverk eller handlingar som strir mot formålet og prinsippet til Dei Sameinte Nasjonane.

Artikkel 15.

1. Alle har rett til eit statsborgarskap.

2. Ingen skal misse statsborgarskapet sitt vilkårleg, eller bli nekta retten til å endre det.

Artikkel 16.

1. Vaksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og skipe familie utan avgrensing av noko slag på grunn av rase, nasjonalitet eller religion. Dei har krav på dei same rettane når det gjeld ekteskapet, både så lenge ekteskapet varer og medan det blir løyst opp.

2. Ekteskapet må berre kome i stand etter fritt og fullt samtykke frå begge partar. 3. Familien er den naturlege og grunnleggjande eininga i samfunnet og har krav på at staten og samfunnet vernar om det.

Artikkel 17.

1. Alle har rett til å ha eigedom åleine og saman med andre.

2. Ingen skal vilkårleg bli fråteken eigedomen sin.

Artikkel 18.

Alle har rett til tankefridom, samvitsfridom og religionsfridom. Denne retten gjeld fridom til å endre religion eller tru, og fridom til å målbere sin eigen religion eller si eiga truslære i gjerning og framferd, anten åleine eller saman med andre, offentleg eller privat.

Artikkel 19.

Alle skal ha meinings- og ytringsfridom. Denne retten gjeld fridom til å ha meiningar utan innblanding, til å søkje, ta imot og gjere kjent opplysningar og idear gjennom alle dei informasjonskanalar som finst, og på tvers av alle grenser.

Artikkel 20.

1. Alle har rett til fritt å vere med på møte og i organisasjonar med fredelege formål.

2. Ingen kan tvingast inn i ein organisasjon.

Artikkel 21.

1. Alle skal ha rett til å vere med på å styre landet sitt, beinveges eller gjennom talsmenn som er peika ut i frie val.

2. Alle skal ha same retten til å gjere teneste i offentlege ombod i landet sitt.

3. Folkeviljen skal vere grunnlaget for den makta som er lagd til styremaktene. Folkeviljen skal kome til syne gjennom regelfaste og røynlege val, som er grunna på allmenn og lik røysterett i løynlege val eller på annan jamgod røystemåte.

Artikkel 22.

Kvar einskild medlem i samfunnet har rett til sosial tryggleik, og har krav på at dei økonomiske, sosiale og kulturelle godane, som han ikkje kan vere utan om han skal ha vørdnad for seg sjølv og styrke den personlege karakteren sin. blir løyste gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med det kvar stat maktar.

Artikkel 23.

1. Alle har rett til arbeid, til fritt å velje yrke, til rettferdige og gode arbeidstilhøve og vern mot arbeidsløyse.

2. Alle har same rett til å få lik betaling for likt arbeid, utan skilnad av noko slag.

3. Den som arbeider har krav på rettferdig og god betaling, så han kan syte for familien sin og seg sjølv på ein menneskeverdig måte, og om det trengst, få hjelp gjennom andre og utfyllande sosiale midlar.

4. Alle har rett til å skipe og melde seg inn i fagforeiningar for å verne interessene sine.

Artikkel 24.

Alle har rett til kvile og fritid, og dermed til ei rimeleg avgrensa arbeidstid, og til ferie med løn.

Artikkel 25.

1. Al ]]> Wed, 14 Jan 2004 23:54:02 +0000 http://www.sos-rasisme.no/start/117.html Internasjonal konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, vedtatt av De Forenede Nasjoners Generalforsamling 21. desember 1965. Les den her. Internasjonal konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, vedtatt av De Forenede Nasjoners Generalforsamling 21. desember 1965.

Innledning

De stater som er parter til denne konvensjon som tar i betraktning at De Forente Nasjoners Nasjoners Pakt bygger på prinsippene om alle menneskers medførte verdighet og likhet,
og at alle medlemsstater har forpliktet seg til i samarbeid med Organisasjonen å sette i verk felles og separate tiltak for å oppnå et av De Forente Nasjoners formål
som er å fremme og oppmuntre verdensomfattende respekt for og overholdelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk og religion,
som tar i betraktning at Verdenserklæringen om Menneskerettighetene slår fast at alle mennesker er født frie, likeverdige og likeberettigete, og at alle har krav på de rettigheter og friheter som erklæringen nevner uten forskjellsbehandling av noe slag, særlig når det gjelder rase, hudfarge og nasjonal herkomst,
som tar i betraktning at alle mennesker er like for loven og er berettiget til samme rettsbeskyttelse mot enhver form for diskriminering og mot enhver tilskyndelse til diskriminering,
som tar i betraktning at De Forente Nasjoner har fordømt kolonialisme og alle former for raseskille og diskriminering som er forbundet med kolonialisme, -uansett hvor og på hvilken måte dette måtte forekomme, og at Erklæringen av 14. desember 1960 om uavhengighet for koloniene og deres innbyggere (Generalforsamlingens resolusjon 1514 (XV)), har bekreftet og høytidelig uttalt nødvendigheten av å få en hurtig og betingelsesløs slutt på slike foreteelser,
som tar i betraktning at De Forente Nasjoners erklæring av 20. november 1963 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (Generalforsamlingens resolusjon 1904 (XVIII)) høytidelig bekrefter nødvendigheten av en hurtig avskaffelse av rasediskriminering over hele verden i alle dens former og uttrykk, og av å sikre forståelse og respekt for menneskets verdighet,
som er overbevist om at enhver doktrine om overlegenhet basert på raseforskjell er vitenskapelig uriktig, moralsk forkastelig, sosialt urettferdig og farlig, og at det ikke noe sted finnes noe som kan rettferdiggjøre rasediskriminering, verken i teori eller praksis,
som på ny bekrefter at diskriminering mellom mennesker på grunn av rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse er en hindring for vennskapelige og fredelige forbindelser mellom nasjonene og kan forstyrre freden og sikkerheten blant folkene og det gode forhold selv mellom personer som bor side om side i samme land,
som er overbevist om at eksistensen av skranker mellom rasene er uforenlig med idealene for ethvert menneskelig samfunn,
som er foruroliget over de uttrykk for rasediskriminering som fortsatt forekommer i visse deler av verden og over enkelte regjeringers politikk som er bygd på raseoverlegenhet eller rasehat, slik som apartheid, segregasjon eller atskillelse,
som er besluttet på å ta alle nødvendige forholdsregler for hurtig å avskaffe rasediskriminering i alle dens former og uttrykk og å hindre og bekjempe rasediskriminerende doktriner og praksis med sikte på å fremme forståelse mellom rasene og skape et internasjonalt samfunn uten noen former for raseskille og rasediskriminering,
som er oppmerksom på Konvensjonen om diskriminering i sysselsetting og yrkesutøving vedtatt av Den Internasjonale Arbeidsorganisasjon i 1958, og Konvensjonen mot diskriminering i undervisning vedtatt av De Forente Nasjoners organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur i 1960,
som ønsker å oppfylle prinsippene i De Forente Nasjoners erklæring om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og å sikre at det snarest blir tatt praktiske forholdsregler med dette for øye,
er blitt enige om følgende:

Del I

Artikkel 1

1. I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet: område av det offentlige liv.

2. Konvensjonen skal ikke gjelde slik forskjell, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse, som en konvensjonspart gjør mellom statsborgere og ikke-statsborgere

3. Intet i konvensjonen kan tolkes slik at det på noe vis innvirker på konvensjonsstatenes rettsregler vedrørende nasjonalitet statsborgerskap eller naturalisering forutsatt at slike regler ikke diskriminerer mot noen spesiell nasjonalitet.

4. Særlige tiltak som settes i verk utelukkende for å sikre tilfredsstillende framgang for visse rasegrupper, etniske grupper eller individer som trenger slik beskyttelse som kan være nødvendig for å sikre at disse grupper eller individer på like vilkår skal kunne nyte og utøve menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, skal ikke anses som rasediskriminering forutsatt at tiltakene ikke fører til at det opprettholdes særlige rettigheter for forskjellige rasegrupper, og at de ikke fortsettes etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.

Artikkel 2

1. Konvensjonspartene fordømmer rasediskriminering og påtar seg straks og med alle egnede midler å føre en politikk som avskaffer diskriminering i alle dens former, og som fremmer forståelsen mellom alle raser. Med sikte på dette skal enhver konvensjopspart:
a) påta seg ikke å foreta noen handling eller utøve noen praksis som innebærer rasediskriminering overfor personer, grupper av personer eller institusjoner og sørge for at alle offentlige myndigheter og offentlige institusjoner, nasjonale og lokale, handler i samsvar med denne forpliktelse;
b) påta seg ikke å fremme, forsvare eller støtte rasediskriminering fra personers eller organisasjoners side;
e) ta effektive skritt for å granske statlig, nasjonal og lokal myndighetsutøvelse og endre, oppheve eller sette ut av kraft lover og bestemmelser som fører til eller opprettholder rasediskriminering hvor den enn måtte forekomme;
d) forby og med alle egnede midler, herunder slik lovgivning som omstendighetene gjør nødvendig. bringe til opphør rasediskriminering fra personers, gruppers eller organisasjoners side;
e) påta seg, der forholdene ligger til rette for det, å oppmuntre flerrase-organisasjoner og -bevegelser som arbeider for integrasjon og andre tiltak for å fjerne skranker mellom rasene, og motarbeide alt som bidrar til å utdype raseskiller.

2. Konvensjonspartene skal, når forholdene gjør det nødvendig, ta spesielle og konkrete forholdsregler på det sosiale, økonomiske, kulturelle og andre områder for å sikre tilfredsstillende utvikling og vern for visse rasegrupper eller individer som tilhører disse grupper, med det formål å garantere at de fullt ut og på like fot kan nyte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Disse forholdsregler må ikke i noe tilfelle føre til at ulike eller særlige rettigheter opprettholdes for forskjellige rasegrupper etter at de mål tiltakene tok sikte på, er oppnådd.

Artikkel 3

Konvensjonspartene fordømmer spesielt raseskille og apartheid og påtar seg å hindre, forby og utrydde enhver praksis av denne art i områder under deres jurisdiksjon.

Artikkel 4

Konvensjonspartene fordømmer all propaganda og alle organisasjoner som er bygd på idéer eller teorier om at én rase eller én gruppe av personer av én bestemt hudfarge eller én bestemt etnisk opprinnelse er andre overlegen, eller som søker å rettferdiggjøre eller fremme rasehat og diskriminering i enhver form, og de påtar seg å ta øyeblikkelige og positive forholdsregler med sikte på å utrydde all tilskyndelse til slik diskriminering eller handlinger som innebærer slik diskriminering. Med sikte på dette og under tilbørlig hensyntagen til de prinsipper som er kommet til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen og de rettigheter som er uttrykkelig oppregnet i artikkel 5 l denne konvensjon, skal konvensjonspartene blant *annet:
a) erklære som straffbar handling all spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister;
b) erklære ulovlig og forby organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner;
e) ikke tillate at offentlige myndigheter eller offentlige institusjoner, landsomfattende eller lokale, fremmer eller tilskynder raserasediskriminering.

Artikkel 5

I samsvar med de grunnleggende forpliktelser som er fastsatt i artikkel 2, påtar konvensjonspartene seg å forby og avskaffe enhver form for rasediskriminering og å sikre enhver, uten hensyn til rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, likhet for loven, særlig når det gjelder følgende rettigheter:
a) retten til lik behandling for domstolene og alle andre organer som håndhever lov og rett;
b) retten til personlig sikkerhet og statens beskyttelse mot å bli utsatt for voldshandlinger eller legemsbeskadigelse, enten det er fra en myndighetsperson eller en annen person, gruppe eller institusjon;
e) politiske rettigheter, særlig retten til å delta i valg - til å stemme og til å stille seg til valg - på grunnlag av alminnelig og lik stemmerett, og til å delta i landets styre og i ledelsen av offentlige anliggender på ethvert plan, og lik rett til å inneha offentlige stillinger;
d) andre borgerlige rettigheter, særlig:
(i) retten til fritt å reise og bosette seg innen landets grenser,
(ii) retten til å forlate et hvilket som helst land, også sitt eget, og til å vende tilbake til sitt land, retten til statsborgerskap,
(iv) retten til ekteskap og til valg av ektefelle,
(v) retten til å eie eiendom alene eller sammen med andre,
(VI) retten til å arve,
(vil) retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet,
(VIE) retten til menings- og ytringsfrihet,
(ix) retten til fritt å delta i fredelige sammenkomster og til foreningsfrihet;
e) økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, særlig:
(i) retten til arbeid, fritt valg av yrke, rettferdige og gode arbeidsforhold, beskyttelse mot arbeidsløshet, lik lønn for likt arbeid, rettferdige og gode lønnsforhold,
(ii) retten til å danne og delta i fagorganisasjoner,
(iii) retten til å bo,
(iv) retten til offentlig helsestell, medisinsk behandling, sosiale trygder og sosiale ytelser.
(v) retten til undervisning og opplæring,
(vi) retten til på like fot å delta i kulturell virksomhet;
f) rett til adgang til ethvert sted eller innretning til bruk for almenheten såsom transportmidler, hoteller, restauranter, kaféer, teatre og parker.

Artikkel 6

Konvensjonspartene skal sikre enhver under deres jurisdiksjon effektivt vern og midler gjennom de kompetente nasjonale domstoler og andre statsinstitusjoner mot enhver rasediskriminerende handling som, i strid med denne konvensjon, krenker hans menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og likeledes rett til ved slike domstoler å søke erstatning eller oppreisning for enhver skade som er lidt som følge av slik diskriminering.

Artikkel 7

Konvensjonspartene forplikter seg til å ta øyeblikkelige og effektive forholdsregler, særlig når det gjelder undervisning, utdanning, kultur og opplysning, med sikte på å bekjempe fordommer som fører til rasediskriminering, og å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom nasjoner og mellom rasemessige eller etniske grupper, og til å spre kunnskap om målene og prinsippene i De Forente Nasjoners Pakt, Verdenserklæringen om Menneskerettighetene, De Forente Nasjoners erklæring om avskaffelse av alle former for rasediskriminering og denne konvensjon.

Del II

Artikkel 8

1. Det skal opprettes en komité for avskaffelse av rasediskriminering (heretter-kalt "komitéen" bestående av 18 eksperter av høy moralsk standard og anerkjent upartiskhet, som skal utføre sin tjeneste i personlig egenskap. De skal velges av konvensjonspartene blant deres borgere og under hensyntagen til rettferdig geografisk fordeling og til at de forskjellige sivilisasjonsformer og de viktigste rettssystemer blir representert.

2. Komitéens medlemmer skal velges ved hemmelig avstemning og blant personer på en liste oppsatt av konvensjonspartene. Hver konvensjonspart kan nominere én person blant sine egne borgere.

3. Det første valget skal holdes seks måneder etter at konvensjonen er trådt i kraft. Senest tre måneder før hvert valg skal De Forente Nasjoners Generalsekretær henvende seg skriftlig til konvensjonspartene med oppfordring om å sende inn sine nominasjoner innen to måneder. Generalsekretæren skal utarbeide og sende konvensjonspartene en liste i alfabetisk rekkefølge over alle nominerte personer med angivelse av hvilke land som har foreslått dem.

4. Valg av komitémedlemmene skal holdes på et møte av konvensjonspartene sammenkalt av Generalsekretæren, i De Forente Nasjoners hovedkvarter. På dette møtet, som er beslutningsdyktig når 213 av konvensjonspartene er til stede, skal de personer som oppnår det høyeste antall stemmer og et absolutt flertall av de avgitte stemmer, ansees valgt til komitéen.

5.
a) Komitéens medlemmer skal velges for en periode av 4 år. For ni av de medlemmer som blir valgt ved første valg skal perioden utløpe etter 2 år. Straks etter det første valget skal nevnene på disse ni medlemmer bestemmes ved loddtrekning av komitéens formann.
b) For å utfylle tilfeldig ledighet skal den konvensjonspart hvis ekspert har sluttet å fungere som medlem av komitéen, med forbehold om komitéens godkjennelse, utpeke en annen ekspert blant sine borgere.

6. Konvensjonspartene skal være ansvarlige for komitémedlemmenes utgifter i forbindelse med komitéoppdrag.

Artikkel 9

1. Konvensjonspartene forplikter seg til å tilstille Generalsekretær for overveielse i komitéen, en rapport om de lovgivningsmessige, judisielle, forvaltningsmessige eller andre tiltak de har tatt for å sette i verk reglene i denne konvensjon:
a) innen ett år etter at konvensjonen er trådt i -kraft for vedkommende stat, og
b) deretter annet hvert -år og når som helst komitéen måtte anmode om det Komitéen kan be konvensjonspartene om ytterligere opplysninger.

2. Komitéen skal årlig gjennom Generalsekretæren rapportere til Generalforsamlingen om sin virksomhet og kan på grunnlag av gjennomgåelsen av rapportene og opplysninger fra konvensjonspartene frem tte forslag og generelle anbefalinger. Slike forslag og generelle anbefalinger skal forelegges Generalforsamlingen sammen med eventuelle kommentarer fra konvensjonspartene.

Artikkel 10

1. Komitéen vedtar selv sin arbeidsorden.

2. Komitéen velger sitt styre for en to-årsperiode.

3. De Forente Nasjoners Generalsekretær skal sørge for komitéens sekretariat.

4. Komitéens møter skal vanligvis holdes ved De Forente Nasjoners hovedkvarter.

Artikkel 11

1. Hvis en konvensjonspart mener at en annen konvensjonspart ikke overholder konvensjonens regler, kan den henlede komitéens oppmerksomhet på forholdet. Komitéen skal da sende den mottatte meddelelse videre til den berørte stat. Denne stat skal innen tre måneder etter mottakelsen tilstille komitéen en skriftlig forklaring eller redegjørelse med opplysning om saken og eventuelle tiltak som staten måtte ha satt i verk for å rette på forholdet.

2. Hvis saken ikke er ordnet på en for begge parter tilfredsstillende måte enten ved tosidige forhandlinger eller på annen måte innen seks måneder etter at mottakerstaten har mottatt den første meddelelse, skal hver av statene ha rett til på ny å henskyte saken til komitéen ved at melding gis til såvel komitéen som den annen stat.

3. Komitéen skal behandle de saker den får seg forelagt i samsvar med denne artikkels punkt 2 først etter å ha forvisset seg om at alle interne midler er prøvet og uttømt l samsvar med folkerettens alminnelig anerkjente regler. Dette skal likevel ikke gjelde hvor anvendelsen av midlene tar urimelig lang tid.

4. I enhver sak den har fått seg forelagt kan komitéen anmod de berørte stater om å skaffe til veie ytterligere relevante opplysninger.

5. Når komitéen behandler en sak etter denne artikkel, skal de berørte stater ha rett til å sende en representant til å delta uten stemmerett i komitéens arbeid under sakens behandling.

Artikkel 12

1.
a) Når komitéen har mottatt og samlet alle de opplysninger den anser nødvendige, skal formannen oppnevne en ad hoc forlikskommisjon (heretter kalt "kommisjonen" bestående av fem personer som kan, men Ikke behøver, viere medlemmer av komitéen. Kommisjonens medlemmer skal utpekes med samtykke av tvistens parter. Kommisjonen skal stilles til disposisjon for de berørte stater med sikte på en vennskapelig løsning av saken på grunnlag av respekt for konvensjonen
b) Hvis tvistens parter ikke innen 3 måneder er kommet til enighet om kommisjonens sammensetning, helt eller delvis, skal de medlemmer av kommisjonen som partene ikke er blitt enige om, velges av kommitéen blant dens egne medlemmer ved hemmelig avstemning og med to tredjedels flertall.

2. Kommisjonens medlemmer skal fungere i personlig egenskap. De må ikke være borgere av en stat som er part i tvisten eller av en stat som ikke er konvensjonspart

3. Kommisjonen skal selv velge sin formann og vedta sin arbeidsordning.

4. Kommisjonens møter skal vanligvis holdes ved De Forente Nasjoners hovedkvarter, eller på et annet sted som kommisjonen finner hensiktsmessig.

5. Det sekretariat som er omhandlet. i artikkel 10, punkt 3, skal stå til disposisjon også for kommisjonen når en tvist mellom konvensjonspartene medfører at kommisjonen opprettes.

6. Utgiftene til kommisjonens medlemmer skal deles likt mellom tvistens parter i samsvar med beregninger foretatt av Generalsekretæren.

7. Generalsekretæren skal være bemyndiget til, om nødvendig, å betale utgiftene til kommisjonens medlemmer før tvistens parter har dekket dem etter denne artikkels punkt 6.

8. De opplysninger som komitéen har mottatt og samlet, skal stilles til rådighet for kommisjonen, og kommisjonen kan anmode de berørte stater om å skaffe ytterligere relevante opplysninger.

Artikkel 13

1. Når kommisjonen har ferdigbehandlet saken, skal den utarbeide en rapport og oversende den til formannen i komitéen. Rapporten skal inneholde en utredning av alle faktiske forhold som har sammenheng med tvisten mellom partene, og slike anbefalinger som kommisjonen anser egnet til en vennskapelig løsning av tvisten.

2. Komitéens formann skal oversende kommisjonens rapport til tvistens parter. Disse stater skal Innen tre måneder underrette formannen l komitéen om de godtar anbefalingene i kommisjonens rapport. 3. Etter utløpet av det tidsrom som er nevnt i punkt 2 i denne artikkel, skal komitéens formann oversende komitéens rapport og de berørte parters erklæringer til de andre konvensjonsparter.

Artikkel 14

1. En konvensjonspart kan på et hvilket som helst tidspunkt erklære at den anerkjenner komtitéens kompetanse til å motta og behandle henvendelser fra enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner innen dens jurisdiksjonsområde som hevder å være offer for en krenkelse fra denne parts side av noen av de rettigheter som er fastsatt l konvensjonen. Henvendelser som vedrører en konvensjonspart som ikke ha avgitt slik erklæring, skal ikke mottas av komitéen.

2. Enhver konvensjonspart som avgir slik erklæring som nevnt i denne artikkels punkt 1, kan innen sitt nasjonale rettssystem opprette eller utpeke et organ som skal ha kompetanse til å motta og behandle klager fra enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner innen dens jurisdiksjonsområde som hevder å være offer for en krenkelse av de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen, og som har uttømt andre tilgjengelige interne midler.

3. En erklæring avgitt i samsvar med denne artikkels punkt 1, og navnet på det organ som er opprettet eller utpekt l samsvar med denne artikkels punkt 2, skal av vedkommende konvensjonspart deponeres hos De Forente Nasjoners Generalsekretær, som skal tilstille de andre konvensjonspartene kopier derav. En erklæring kan tilbakekalles på et hvilket som helst tidspunkt ved melding til Generalsekretæren men en slik tilbakekalling har ingen betydning for henvendelser som allerede er under behandling i komitéen.

4. Det organ som er opprettet eller utpekt i samsvar med denne artikkels punkt 2, skal føre et register over alle klager. Bekreftede avskrifter av registeret skal årlig tilstilles Generalsekretæren gjennom egnede kanaler, under forutsetning av at innholdet ikke offentliggjøres.

5. Dersom klageren ikke oppnår en tilfredsstillende ordning gjennom det organ som er opprettet eller utpekt i samsvar med denne artikkels punkt 2, skal han ha rett til å bringe saken inn for komitéen innen 6 måneder.

6.
a) Komitéen skal i fortrolighet gjøre en part som påstås å ha krenket noen bestemmelse i denne konvensjon, kjent med enhver henvendelse den mottar, men identiteten til vedkommende enkeltperson eller gruppe av enkeltpersoner skal ikke oppgis uten vedkommendes uttrykkelige samtykke. Komitéen skal ikke motta anonyme henvendelser.
b) Mottakerstaten skal innen 3 måneder tilstille komitéen en skriftlig reedgjørelse eller erklæring med opplysninger om saken og om eventuelle botemidler som staten måtte ha satt i verk.

7.
a) Komitéen skal prøve henvendelsene under hensyntagen til alle de opplysninger som konvensjonsparten og klageren har lagt fram. Komitéen skal ikke kunne prøve en henvendelse fra en klager før den har forsikret seg om at klageren har uttømt alle tilgjengelige interne midler. Dette skal likevel ikke gjelde hvor anvendelsen av midlene tar urimelig lang tid.
b) Komitéen skal sende sine eventuelle forslag og anbefalinger til den berørte konvensjonspart og til klageren.

8. Komitéen skal i sin årlige rapport ta inn et sammendrag av slike henvendelser og, hvor den finner det formålstjenlig, et sammendrag av de berørte konvensjonsparters forklaringer og redegjørelser, samt av komitéens egne forslag og anbefalinger.

9. Komitéen skal være kompetent til å utøve de funksjoner som er nevnt i denne artikkel når minst ti konvensjonsparter er bundet av erklæringer avgitt i samsvar med denne artikkels punkt 1.

Artikkel 15

1. Inntil de mål som er satt i Generalforsamlingens resolusjon 1514 (XV) av desember 1960 vedrørende Erklæringen om uavhengighet for kolonier og kolonifolk er nådd skal bestemmelsene i denne konvensjon ikke på noen måte begrense den klagerett disse folk har fått gjennom andre internasjonale dokumenter eller av De Forente Nasjoner og dets særorganisasjoner.

2.
a). Den komité som er opprettet i henhold til artikkel 8, punkt 1, skal motta kopier av klager fra, og avgi meningsytringer og anbefalinger om disse klager til de FN-organer som i forbindelse med behandlingen av klager fra innbyggere i tilsynsområder og ikke-selvstyrte områder og alle andre områder som kommer inn under Generalforsamlingens resolusjon 1514 (XV), komme inn på saker som direkte vedrører prinsippene og målene i denne konvensjon i saker som dekkes av denne konvensjon og som behandles i disse organer.
b) De Forente Nasjoners kompetente organer skal oversende til komitéen kopier av rapporter om lovgivningsmessige, judisielle, administrative eller andre tiltak som direkte vedrører anvendelsen av konvensjonens grunnsetninger og mål i de territorier som er nevnt i underpunkt (a) og skal avgi uttalelser og anbefalinger til disse organer.

3. Komitéen skal i sin rapport til Generalforsamlingen ta inn et sammendrag av de klager og rapporter den har mottatt fra De Forente Nasjoners organer og av de uttalelser og anbefalinger komitéen har avgitt i forbindelse med disse klager og rapporter.

5. Komitéen kan be De Forente Nasjoners Generalsekretær om alle opplysninger om områder nevnt l denne artikkels punkt 2 (a) som har betydning for konvensjonens mål og som han måtte sitte inne med.

Artikkel 16

Konvensjonens bestemmelser om bileggelse av tvister og klager skal gjelde uten fortrengsel for andre fremgangsmåter for bileggelse av tvister og klager om diskriminering som er fastsatt i konstitusjonene til eller i konvensjoner vedtatt av, De Forente Nasjoner og dets særorganisasjoner, og skal ikke hindre partene i å benytte andre fremgangsmåter for å løse en tvist i samsvar med generelle eller spesielle internasjonale avtaler som de måtte ha inngått med hverandre.

Del III

Artikkel 17

1. Denne konvensjon er åpen for undertegning av alle stater som er medlem av De Forente Nasjoner eller noen av særorganisasjonene, eller som er part i Den Internasjonale Domstols statutter eller som av De Forente Nasjoners Generalforsamling blir innbudt til å bli part til konvensjonen.

2. Denne konvensjon skal ratifiseres. Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos De Forente Nasjoners Generalsekretær.

Artikkel 18

1. Denne konvensjon skal kunne tiltres av enhver stat som er nevnt i artikkel 17, punkt 1.

2. Tiltredelse skjer ved deponering av tilredelsesdokument hos De Forente Nasjoners Generalsekretær.

Artikkel 19

1. Denne konvensjon skal tre i kraft på den trettiende dag etter den dag da den tjuesjuende ratifikasjons- eller tiltredelseserklæring deponeres hos De Forente Nasjoners Generalsekretær.

2. For hver stat som ratifiserer eller tiltrer konvensjonen etter at det tjuesjuende ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument er deponert, skal konvensjonen tre i kraft den trettiende dag etter at vedkommende stat har deponert sitt ratifikasjons- eller tiltredelseadokument.

Artikkel 20

1. De Forente Nasjoners Generalsekretær skal motta de forbehold som statene tar ved ratifikasjonen eller tiltredelsen, og skal meddele disse til alle stater som er eller kan bli part til konvensjonen. En stat som har innvendinger mot et forbehold, skal innen 90 dager etter underretningen meddele Generalsekretæren at den ikke godtar forbeholdet

2. Det kan ikke tas forbehold som er uforenlige med konvensjonens hensikt eller mål, eller som hindrer virksomheten til noen av de organer som konvensjonen har opprettet. Et forbehold kan an uforenlig eller hindrende hvis minst to tredjedeler av konvensjonspartene protesterer mot det.

3. Forbehold kan når som helst tilbakekalles ved at underretning om det sendes Generalsekretæren. En slik underretning får virkning fra den dag den mottas.

Artikkel 21

En konvensjonspart kan oppsi konvensjonen ved skriftlig underretning til De Forente Nasjoners Generalsekretær. Oppsigelsen trer i kraft ett år etter den dag Generalsekretæren mottar underretningen.

Artikkel 22

En tvist mellom to eller flere av konvensjonspartene om fortolkningen eller anvendelsen av konvensjonen, som ikke bilegges ved forhandlinger eller ved hjelp av de fremgangsmåter som er uttrykkelig fastsatt i konvensjonen, skal etter anmodning av en av tvistens parter, med mindre de blir enige om å bilegge tvisten på annen måte, forelegges Den Internasjonale Domstol til avgjørelse.

Artikkel 23

1. En konvensjonspart kan når som helst, ved skriftlig underretning til Generalsekretæren, anmode om endringer i konvensjonen.

2. Generalforsamlingen avgjør hvilke skritt som eventuelt skal tas som følge av en slik anmodning.

Artikkel 24

De Forente Nasjoners Generalsekretær skal underrette alle stater som er nevnt i artikkel 17, punkt 1, om følgende: a) undertegninger, ratifikasjoner og tiltredelser i henhold til artiklene 17 og 18, b) datoen for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artikkel 19, c) underretning og erklæringer mottatt i henhold til artiklene 14, 20 og 23, d) oppsigelser i henhold til artikkel 21.

Artikkel 25

1. Denne konvensjon, hvis kinesiske, engelske, franske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres i De Forente Nasjoners arkiver.

2. De Forente Nasjoners- Generalsekretær skal sende bekreftede kopier av konvensjonen til alle stater som tilhører noen av, de kategorier som er nevnt i artikkel 17, punkt 1.

kopiert fra fn-sambandet.no

Erklæring om rase og rasefordommer

(På møte i Paris 27. november 1978 vedtok UNESCOs generalkonferanse enstemmig og med akklamasjon følgende erklæring:)

Innledning

Den 20. sesjon av generalkonferansen for De forente nasjoners organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, på møte i Paris fra 24. oktober til 28. november 1978,

ettersom det er fastslått i innledningen til UNESCOs konstitusjon, vedtatt 16. november 1945, at "den store og forferdelige krigen som nå er slutt, var en krig som ble gjort mulig ved at demokratiske prinsipper om verdighet, likhet og gjensidig respekt mellom mennesker ble fornektet, og ved at man isteden, gjennom uvitenhet og fordommer, forfektet doktrinen om ulikhet mellom mennesker og raser"; og ettersom UNESCOs formål ifølge artikkel I i den nevnte konstitusjon "er å bidra til fred og sikkerhet ved å tilskynde samarbeid mellom nasjonene gjennom utdanning, vitenskap og kultur for å fremme allmenn respekt for rett og rettferdighet og for de menneskelige rettigheter og grunnleggende friheter som er bekreftet for alle verdens folk uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion, ved De forente nasjoners pakt",

er klar over at mer enn tre tiår etter UNESCOs opprettelse er disse prinsipper like viktige som da de ble slått fast i konstitusjonen,

er oppmerksom på prosessen med avkolonialisering og andre historiske endringer som har ført til at de fleste nasjoner som tidligere var under fremmed herredømme har gjenvunnet sitt selvstyre, noe som har gjort det mellomfolkelige samfunn til et universelt og mangesidig hele og skapt nye muligheter for å utrydde rasismen og sette en stopper for dens avskyelige uttrykk i alt sosialt og politisk liv, både nasjonalt og internasjonalt,

er overbevist om at menneskeslektens grunnleggende enhet og følgelig den fundamentale likhet mellom alle mennesker og folkeslag, som er anerkjent i de verdigste uttrykk i filosofi, moral og religioner, gjengir et ideal som etikk og vitenskap i vår tid samler seg om,

er overbevist om at alle folk og alle grupper av mennesker, uten hensyn til hvordan de er sammensatt eller til deres etniske opprinnelse, bidrar etter sin egenart til utviklingen av sivilisasjonen og kulturene som i sitt mangfold og på grunn av gjensidige påvirkninger utgjør menneskehetens felles arv,

bekrefter sin tilslutning til de prinsipper som er proklamert i De forente nasjoners pakt og Verdenserklæringen om menneskerettighetene og sin beslutning om å fremme iverksettelsen av de mellomstatlige avtaler om menneskerettigheter så vel som erklæringen om å opprette en ny økonomisk verdensordning,

er bestemt på å fremme gjennomføringen av De forente nasjoners erklæring og den mellomstatlige konvensjon om å utrydde alle former for rasediskriminering,

merker seg den mellomstatlige konvensjon om å hindre og straffe folkemord, den mellomstatlige konvensjon om å bekjempe og straffe apartheid og konvensjonen om ikke å anvende foreldelse for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten,

minner om de mellomstatlige dokumenter som allerede er vedtatt av UNESCO, særlig konvensjonen og rekommandasjonen mot diskriminering i undervisning, rekommandasjonen om lærernes stilling, erklæringen om prinsippene for mellomstatlig kulturelt samarbeid, rekommandasjonen om undervisning for mellomstatlig forståelse, samarbeid og fred og undervisning om menneskerettigheter og grunnleggende friheter, rekommandasjonen om forskernes stilling, og rekommandasjonen om folks deltakelse i kulturlivet og deres bidrag til det,

legger seg på sinne de fire erklæringer om rasespørsmål vedtatt av eksperter sammenkalt av UNESCO,

bekrefter på ny sin vilje til å spille en aktiv og konstruktiv rolle ved gjennomføringen av programmet for tiåret for bekjempelse av rasisme og rasediskriminering som definert av De forente nasjoners generalforsamling ved dens 28. sesjon,

merker seg med den største bekymring at rasisme, rasediskriminering, kolonialisme og apartheid fortsetter å hjemsøke verden i stadig skiftende former, som følge både av vedvarende lovregler og regjerings- og administrativ praksis i strid med prinsippene om menneskerettighetene og av at det fortsatt eksisterer politiske og samfunnsmessige strukturer, forbindelser og holdninger karakterisert av urettferdighet og menneskeforakt, og som fører til utelukkelse, ydmykelse og utbytting, eller til tvungen assimilering av medlemmene av ugunstig stilte grupper,

uttrykker sin forbitrelse over disse krenkelser av menneskelig verdighet, beklager dypt de hindringer de stiller i veien for gjensidig forståelse mellom folkene og ser med uro på faren for at de kan skape alvorlige forstyrrelser for mellomfolkelig fred og sikkerhet,

vedtar og kunngjør høytidelig denne erklæring om rase og rasefordommer:

Artikkel 1:

1. Alle mennesker er av samme art og stammer fra felles opphav. De er født med samme verd og rettigheter og alle utgjør en integrerende del av menneskeheten.

2. Alle enkeltmennesker og grupper har rett til å være annerledes, til å oppfatte seg selv som annerledes og til å bli ansett slik. Men mangfoldet i livsstil og retten til å være annerledes må ikke under noen omstendigheter brukes som påskudd for rasefordommer; de må ikke brukes til å rettferdiggjøre noen som helst rettslig eller faktisk diskriminerende handlemåte, og heller ikke danne grunnlag for apartheid som er den mest ytterliggående form for rasisme.

3. Felles opprinnelse angår ikke det forhold at mennesker ofte lever forskjellig. Det utelukker ikke at det består forskjeller som har sitt utspring i kulturelt, miljømessig og historisk mangfold og heller ikke retten til å bevare den kulturelle identitet.

4. Alle verdens folk har de samme evner til å nå det høyeste nivå i intellektuell, teknisk, sosial, økonomisk, kulturell og politisk utvikling.

5. Forskjellene i hva de enkelte folkene har utrettet skyldes utelukkende geografiske, historiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer. Slike forskjeller kan ikke i noe tilfelle brukes som påskudd for å klassifisere nasjonene eller folkene i noen som helst rangorden.

Artikkel 2:

1 . Enhver teori som hevder at visse raser er født over- eller underlegne og derved forutsetter at noen av dem skulle ha rett til å herske over eller utrydde andre som anses som underlegne, eller som foretar verdibedømmelser på grunn av raseforskjeller, har ikke noe vitenskapelig grunnlag og strider imot menneskehetens moralske og etiske prinsipper.

2. Rasisme omfatter rasistiske ideologier, fordommer, diskriminerende opptreden, strukturelle ordninger og institusjonaliserte fremgangsmåter som fører til forskjellig behandling av mennesker på grunn av deres rase, så vel som den feilaktige oppfatning at diskriminerende forhold mellom grupper lar seg forsvare moralsk og vitenskapelig; rasisme gjenspeiles i diskriminerende regler i lovgivning eller regelverk og diskriminerende praksis så vel som i samfunnsskadelige oppfatninger og handlinger; den hindrer utviklingen av dens ofre, forderver dem som praktiserer den, fører til indre splittelse i nasjonene, hemmer mellomstatlig samarbeid og er opphav til politisk spenning mellom folkene; den strider imot de grunnleggende prinsippene i internasjonal rett og er derfor en alvorlig forstyrrelse av mellomstatlig fred og sikkerhet.

3. Rasefordommer, som historisk sett er knyttet til ulikheter i makt, forsterket av økonomiske og sosiale forskjeller mellom enkeltmennesker og grupper og som ennå i våre dager søker å rettferdiggjøre slike ulikheter, har overhodet ingen berettigelse.

Artikkel 3:

Enhver sondring, utelukkelse, begrensning eller fortrinn basert på rase, hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse eller religiøs intoleranse motivert av rasistiske holdninger, som ødelegger eller truer statenes suverene likeverd og folkenes rett til selvbestemmelse, eller som på en vilkårlig eller diskriminerende måte begrenser ethvert menneskes og enhver gruppes rett til full utvikling, er uforenlig med kravene til en internasjonal orden som er rettferdig og sikrer respekt for menneskerettighetene; retten til full utvikling innebærer lik adgang til midlene for personlig og kollektiv utfoldelse i en atmosfære av respekt for siviliserte og kulturelle verdier, både nasjonale og globale.

Artikkel 4:

1. Enhver begrensning av menneskenes muligheter til å realisere seg selv og til fritt å ha samkvem med andre, basert på rasemessige eller etniske holdninger, strider imot prinsippene om likeverd og like rettigheter og kan ikke tolereres.

2. Et av de mest alvorlige brudd på dette prinsipp er apartheid, som i likhet med folkemord er en forbrytelse mot menneskeheten og en alvorlig forstyrrelse av internasjonal fred og sikkerhet.

3. Også annen politikk og praksis med raseskille og rasediskriminering er forbrytelser mot menneskehetens samvittighet og verdighet og kan føre til politiske spenninger og alvorlig fare for internasjonal fred og sikkerhet.

Artikkel 5:

1 . Kultur, som et produkt av alle menneskers virke og menneskehetens felles arv, og utdannelse i videste forstand gir kvinner og menn stadig mer hensiktsmessige midler til å leve i harmoni med omgivelsene og setter dem i stand til å erkjenne ikke bare at de er født med samme menneskeverd og rettigheter, men også at de bør respektere alle gruppers rett til sin egen kulturelle identitet og til å utvikle sin kulturelle egenart i nasjonal og internasjonal sammenheng, i forståelse av at hver enkelt gruppe selv fritt må rå over hva den vil bevare, eventuelt tilpasse eller utvikle av de verdier den anser som vesentlige for sin identitet.

2. I samsvar med sine forfatningsmessige prinsipper og regler for saksbehandlingen har statene så vel som alle andre kompetente myndigheter og hele lærerstanden et ansvar for at undervisningsressursene i alle land brukes til å bekjempe rasisme, spesielt ved å påse at pensa og lærebøker inneholder vitenskapelige og etiske betraktninger om menneskehetens enhet og mangfold og at det ikke gjøres nedsettende sonderinger med hensyn til noe folkeslag; ved å utdanne lærere for å nå disse mål; ved å gjøre undervisningssystemets ressurser tilgjengelige for alle grupper av befolkningen uten rasemessig begrensning eller diskriminering, og ved å treffe de tiltak som er hensiktsmessige for å fjerne de hindringer som visse rasemessige eller etniske grupper lider under når det gjelder utdanningsnivå og levestandard og spesielt hindre at slike handikap føres over på barna.

3. Massemedia og de som kontrollerer eller betjener dem så vel som alle organiserte grupper innen nasjonene anmodes inntrengende om å fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom individer og grupper og bidra til å utrydde rasisme, rasediskriminering og rasefordommer, spesielt ved å avstå fra å fremstille stereotype, partiske, ensidige eller tendensiøse bilder av enkeltpersoner og forskjellige grupper av mennesker - under tilbørlig hensyntagen til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, spesielt prinsippet om ytringsfrihet. Sambandet mellom raser og etniske grupper må være en gjensidig prosess som gir dem anledning til å komme til orde og til å bli hørt fullt ut uten hindringer. Massemediene bør derfor være åpne for idéer til individer og grupper som kan lette et slikt samband.

Artikkel 6:

1 . Staten har hovedansvaret for at alle individer og alle grupper sikres menneskerettighetene og de grunnleggende friheter under fullstendig likestilling i verdighet og rettigheter.

2. Så langt som dens kompetanse rekker og i samsvar med dens konstitusjonelle prinsipper og regler for saksbehandling bør staten treffe alle nødvendige tiltak, bl.a. gjennom lovgivning, spesielt innen utdanning, kultur og kommunikasjon, for å hindre, forby og utrydde rasisme, rasepropaganda, raseskille og apartheid og for å anspore spredning av natur- og samfunnsvitenskapenes forskningsresultater og kunnskap om årsakene til og forebyggende tiltak mot rasefordommer og rasistiske holdninger, med behørig hensyn til de prinsipper som er knesatt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene og i den internasjonale konvensjon om borgerretter og politiske rettigheter.

3. Siden lovene som forbyr rasediskriminering i seg selv ikke er tilstrekkelige, påligger det også statene å supplere dem med et administrativt maskineri for systematisk undersøkelse av tilfeller av rasediskriminering, med et omfattende sett av rettsmidler mot rasediskriminerende handlinger, med bredt anlagte undervisnings- og forskningsprogrammer som har til formål å bekjempe rasefordommer og rasediskriminering og med positive politiske, sosiale, undervisningsmessige og kulturelle tiltak beregnet på å fremme ekte gjensidig respekt mellom gruppene. Hvor omstendighetene krever det, bør spesielle programmer settes i verk for å bedre forholdene for gunstig stilte grupper og for å sikre deres effektive medvirkning i samfunnets beslutningsprosess, når det gjelder landets egne borgere.

Artikkel 7:

I tillegg til politiske, økonomiske og sosiale tiltak er lovgivning et av de viktigste midler for å sikre likeverd og like rettigheter mellom menneskene og for å tøyle enhver propaganda, enhver form for organisasjon eller enhver praksis som bygger på idéer eller teorier som viser til visse rasers eller etniske gruppers påståtte overlegenhet eller som søker å rettferdiggjøre eller tilskynde rasehat og diskriminering i noen form. Statene bør vedta lovgivning som er egnet for dette formål og påse at den blir iverksatt og anvendt av alle statlige organer, med tilbørlig hensyn til prinsippene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Slik lovgivning bør utgjøre en del av en politisk, økonomisk og sosial helhet som legger forholdene til rette for at den kan settes ut i livet. Enkeltmennesker og andre juridiske enheter, både offentlige og private, må rette seg etter slik lovgivning og bruke alle passende midler for å hjelpe hele befolkningen til å forstå og anvende den.

Artikkel 8:

1. Siden de enkelte mennesker har rett til økonomisk, sosial, kulturell og rettslig orden på det nasjonale og det internasjonale plan som gjør det mulig for dem å utfolde deres evner på grunnlag av full likestilling i rettigheter og muligheter, har de tilsvarende plikter overfor sine medmennesker, overfor det samfunn de lever i og overfor verdenssamfunnet. De plikter derfor å fremme harmoni blant folk, å bekjempe rasisme og rasefordommer og hjelpe til med å utrydde rasediskriminering i alle dens former med alle midler tilgjengelig for dem.

2. På området rasefordommer og rasistiske holdninger og praksis oppfordres spesialister innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap og kulturstudier så vel som vitenskapelige organisasjoner og selskaper til å foreta objektiv forskning på vidt tverrfaglig grunnlag; alle stater bør fremme slik virksomhet.

3. Med alle tilgjengelige midler har slike spesialister en særlig plikt til å påse at deres forskningsresultater ikke mistolkes og til å hjelpe publikum til å forstå dem.

Artikkel 9:

1. Prinsippet om likeverd og like rettigheter for alle mennesker og folkeslag uten hensyn til rase, hudfarge eller opprinnelse er alminnelig godtatt og anerkjent i internasjonal rett. Enhver form for rasediskriminering praktisert av en stat utgjør følgelig et brudd på internasjonal rett og medfører internasjonalt ansvar.

2. Hvor det måtte være nødvendig må spesielle tiltak treffes for å sikre likeverd og like rettigheter for enkeltpersoner og grupper, samtidig som det må sørges for at tiltakene ikke er av en slik art at de gir inntrykk av å være rasediskriminerende. Her må en vie særlig oppmerksomhet til rasemessige eller etniske grupper som er sosialt eller økonomisk ugunstig stilt, slik at de på helt likt grunnlag får den beskyttelse lover og regelverk gir og de fordeler som følger av gjeldende sosiallovgivning, spesielt med hensyn til arbeid, bolig og helse; slik at deres kultur og verdier respekteres, og slik at deres sosiale og yrkesmessige fremgang lettes, spesielt gjennom undervisning.

3. Folkegrupper av utenlandsk opprinnelse, spesielt fremmedarbeidere og deres familier som bidrar til utviklingen av vertslandet bør tilgodeses med passende tiltak utformet for å gi dem trygghet og respekt for deres egen menneskeverd og kulturelle verdier og for å lette deres tilpasning til miljøet i vertslandet og deres yrkesmessige fremgang med sikte på deres senere reintegrering i hjemlandet og deres bidrag til utviklingen av dette. Det bør treffes tiltak for å gjøre det mulig for deres barn å få opplæring i morsmålet. 4. Mangelen på balanse i de internasjonale økonomiske forhold medvirker til å skjerpe rasisme og rasefordommer; alle stater bør derfor søke å medvirke til en omforming av verdensøkonomien på et mer rettferdig grunnlag.

Artikkel 10:

Så langt deres respektive kompetanse og midler rekker oppfordres alle internasjonale organisasjoner, hva enten de er verdensomspennende eller regionale, statlige eller ikke-statlige, til å medvirke til den hele og fulle gjennomføring av de prinsipper som er fastsatt i denne erklæring og derved bidra til den berettigede kamp som må føres av alle mennesker, født med samme menneskeverd og rettigheter, mot tyranni og undertrykkelse ved rasisme, raseskille, apartheid og folkemord slik at alle verdens folk kan befris fra disse onder for alltid.

Finnes bl.a. på unesco.org

SOS Rasisme er skuffet over at Høyesterett ikke i større grad vektlegger FNs barnekonvensjon, og slik gir regjerningsadvokaten medhold i at innvandringspolitiske hensyn kan gå foran menneskerettighetene.

Lørenskog kommunes rettslige engasjment i saken anses nå som avsluttet, men både kommunen og Lørenskog SOS Rasisme vil fortsette å støtte Ashok i sin tilværelse som flyktning i India. Det viktigste vil være å motivere til fortsatt skolegang, med håp om at han i framtiden kan komme tilbake til Norge som student eller arbeidstaker.