Italia er i likhet med andre søreuropeiske land vant til en viss flyktningestrøm fra Nord-Afrika, men landet var ikke forberedt på de tusentalls flyktninger som denne våren kom fra Tunisia til den italienske øyen Lampedusa midt i Middelhavet. Den lille øyen ble overfylt, og de humanitære forholdene led under den stadige tilstrømningen. For å få en viss fortgang i situasjonen, ble løsningen ganske enkelt å gi de tunisiske flyktningene et plastkort som bevis på midlertidig oppholdstillatelse. Med dette kortet kan de tunisiske flyktningene nå bevege seg fritt innenfor Schengen-området, for Italia har allerede sluppet dem innenfor EUs felles ytre grense.

Restriksjoner på en av EUs grunnpilarer

Som et resultat av dette ønsker nå flere lands styresmakter å innføre situasjonsbetingede begrensninger på den bevegelsesfriheten som er en av grunnpilarene i EU.

Dagens situasjon er heller ikke den første som setter Schengen-avtalen på prøve. Allerede i dag kan et land legge restriksjoner på besøkendes bevegelsesfrihet dersom de frykter at massiv tilstrømning av utlendinger kan forårsake store forstyrrelser av offentlig orden. Denne ordningen brukes særlig i forkant av store fotballarrangementer. For å hindre uroligheter ved landskamper gjennomføres for eksempel grensekontroller, gjerne med det formål å stoppe fotballpøbel på grensen.

Særlig Frankrike har også valgt å utøve strengere immigrasjonsregler overfor romfolk fra Balkan, og store antall slike har de senere år blitt skysset tilbake til deres opprinnelsesland etterat leirene deres ble revet av franske styresmakter. Sammen med Tyskland tar Frankrike også til orde for at det er for tidlig å innlemme land som Romania og Bulgaria i Schengen-samarbeidet da de frykter at dette vil gjøre det enda enklere for romfolk å ferdes fritt innenfor Europa.

Vil revurdere Schengen-avtalen

Og nå går altså Frankrike og Italia – to av EUs opprinnelige medlemsland – i spissen for å revurdere Schengen-avtalen – selve manifesteringen av en av EUs grunnpilarer. Der er særlig to aspekter ved dette som er verd å se nærmere på.

For det første er det verd å merke seg at en situasjon som på ingen måte kan kalles verken unik eller uventet nå får etablerte medlemsland til å sette spørsmålstegn ved EUs fundament. At krigssituasjoner og humanitære kriser oppstår utenfor Europas felles ytre grense kan ikke komme som et sjokk på noen. Ei heller at dette resulterer i en økt innvandring fra de rammede områdene til Europa.

Likevel har konsepter som en felles ytre grense, indre bevegelsesfrihet og gjensidig tillit landene imellom dannet selve grunnlaget for et europeisk samarbeid siden planleggingsfasen. En planleggingsfase som både Frankrike og Italia tok del i. Så hvorfor har man ikke tenkt på dette før?

Forverring for de som har det vanskelig

For det andre er der all grunn til å tro at uavhengig av utfallet av Italias og Frankrikes anmodning, så vil situasjonen forverres for vanskeligstilte både i og utenfor Festning Europa. Dersom EU-kommisjonen velger å ignorere forslaget, vil man med stor sannsynlighet se en innskjerping av de eksisterende regler som vedrører Europas felles yttergrense såvel som de indre grensene.

Grensekontrollen ved den felles yttergrensen vil mest sannsynlig skjerpes med den enkle hensikt å forhindre massiv innvandring. Dette vil gjøre det betraktelig vanskeligere for ikke-europeere å komme inn i Europa. For mennesker i nød kan dette representere forskjellen mellom liv og død. Stengte grenser frarøver vanskeligstilte mennesker en fluktmulighet, noe som igjen reduserer deres sjanser til å overleve.

Hva angår grensekontrollen ved nasjonale grenser, vil definisjonen av hva som representerer «store forstyrrelser av den offentlige orden» trolig revurderes, omtolkes og tilpasses spesifikke situasjoner og ønsker. Bestemmelsen om at bevegelsesfrihet kan innskrenkes om den forventes å forårsake alvorlige forstyrrelser var opprinnelig tenkt å forhindre voldelige tilstander under fotballkamper, men flere medlemsland har allerede anvendt den aktuelle lovgivningen for å begrense organisert kriminalitet. Og nå ønsker man altså lignende restriksjoner med henhold til mennesker i nød.

Men dette behøver neppe å lovfestes for å oppnå ønskede effekt. Dersom lovverket ikke endres for også å gjelde mennesker i nød, er der grunn til å tro at en velkjent oppfatning vil gjøre seg gjeldende. Mange mennesker mener nemlig at der er en klar sammenheng mellom store folkegrupper på flukt og nettopp forstyrrelse av offentlig orden og endatil organisert kriminalitet.

Grunner til innvandring

Både statistikk og sunn fornuft tilsier at av et stort antall mennesker, vil noen være kriminelle. For mennesker i særdeles vanskelige livssituasjoner må visse lovbrudd også kunne anses som ren overlevelsesteknikk.

Hovedgrunnen til at mange nærmest likestiller massiv innvandring og (organisert) kriminalitet har imidlertid lite å gjøre med både statistikk og fornuft (i alle fall sunn sådan). For noen gjør en irrasjonell frykt for det ukjente seg gjeldende i møte med mennesker med annen kulturell bakgrunn enn dem selv. For andre dreier innvandringsmotstand seg kort og godt om beskyttelse av det de oppfatter som eget territorium og de goder det innebærer å leve innenfor dette. De ønsker simpelthen ikke å dele dette med mennesker som tilfeldigvis er født utenfor landegrensene.

Det politiske dramaet som i disse dager utspiller seg i Europa er pinlig banalt. Stilt ansikt til ansikt med en situasjon som er tragisk men langt fra uventet, reagerer aktørene på det mest primitive vis; ved å bygge barrierer (konkrete og abstrakte) mellom seg selv og mennesker de oppfatter som annerledes og derfor som en trussel.

Til sist er det verd å tenke på Norges rolle i det hele. Mange skeptikere peker på at vi som del av Schengenavtalen binder oss til EUs liberale grensepolitikk. Men hva med de rasistiske utspill som nå kommer fra noen av Europas mektigste politikere? Scengenlandenes felles ytre grense omslutter en felles indre enhet. Det betyr at også vi kan komme til å måtte stille oss bak den lovgivningen som kan bli en realitet når forkastelige og rasistiske utspill manifesterer seg som faktisk politikk.