Da hun ble sendt ut med tvang, gjennomgikk hun fortsatt etterbehandling etter en omfattende underlivsoperasjon og hadde nettopp fått diagnosen posttraumatisk stressyndrom av psykologen sin.

- Dette vedtaket er en skamplett i norsk asylhistorie, sier Hanne Høglind fra SOS Rasismes flyktningutvalg.

Hun mener at saksbehandlerne i UNE ikke har noe som helst grunnlag til å overprøve vurderinger gjort av kvalifisert norsk helsepersonell.

- En kvinne som har blitt serievoldtatt og mishandlet på det groveste, må ha krav på behandling for skadene dette har påført henne både fysisk og mentalt. Det er medisinsk behandling hun trenger, ikke et liv på gata i Italia for å «skremme» henne og den seks år gamle sønnen hennes ut av Festning Europa, fortsetter Høglind.

- UNEs vedtak er en skam. Det virker som om de er livredde for å innrømme at her har de gjort en feil, og heller forsøker å skape en overbygning om at Aftenpostens vinkling på saken har gjort at Fathia har fått mye støtte, slik Terje Sjeggestad ymter om i dagens utgave av avisen. Vi tror heller det er sånn at den groteske behandlingen Fathia er utsatt for fra norske myndigheters side, gjør at rettferdighetssansen har våknet hos mange mennesker, avslutter Høglind.

For mer informasjon, kontakt Hanne Høglind

Telefon: 980 97 287 Epost: hanne.hoglind@sos-rasisme.no

UNE holder fast på at Fathia allerede har asyl i Italia.

- Denne beslutningen er ren kynisme. Og jeg vil tusen ganger heller være naiv enn en kyniker. Terje Sjeggestad må være overbevist at vi som har behandlet Fathia er noen lettlurte idioter. Det må være deilig å leve i en verden der man kan være så sikker som ham, fortsetter Ulf Hørlyk til Aftenposten, en avis som av UNE beskyldes for å ha vært «ledende kanal» i denne saken.

Det er ikke første gang det skjer at norske myndigheter tramper over familielivet til mennesker som bor i Norge. Også da politiet på ordre fra justisminister Knut Storberget deporterte kurdere tilbake til Irak satt det mange fortvilte samboere, ektefeller og barn tilbake i Norge.

- Vi ser at stadig flere blir indirekte rammet når et familiemedlem blir deportert fra Norge, eller når myndighetene jobber ekstra sakte med familiegjenforening. Dette er alvorlig, det krenker menneskers rett til et familieliv og mange føler at de møter veggen når de selv tar kontakt med myndighetene i slike saker, sier Hanne Høglind i SOS Rasisme Flyktningutvalget.

- Holdningen man møter hos utlendingsmyndighetene er alt for ofte at vi som har en samboer eller ektefelle som er asylsøker i Norge har selv valgt dette og dermed gjort oss fortjent til den behandlingen vi får. Vi kan ikke en gang regnes for tilknytning til riket, fortsetter hun.

I Fathia-saken er det også barn involvert, dette er heller ikke første gangen at barn skal straffes for foreldrenes handlinger og opplevelser. SOS Rasisme er blant annet kjent med familier som har følt seg tvunget til å flytte til afrikanske land fordi at en av foreldrene til et barn har blitt deportert dit.

- Det er en grov krenkelse av familielivet og ikke minst menneskeverdet, sier Høglind.

Saken til Fathia er delt i tre. Det faktum at hun nyoperert ble deportert til Italia er i seg selv svært kritikkverdig. Dette må sees i henhold til hennes fastleges uttalelser om at hun er svært syk og aldri burde ha vært deportert til Italia, at hun har behov for både medisinsk og psykiatrisk oppfølging i lang tid fremover og legen mener helt klart at det er fare for liv og helse både for henne og for hennes sønn.

Men i utgangspunktet er det vanskelig å se at det i det hele tatt kan være riktig å overføre en kvinne som Fathia til et land som Italia. Hun er en enslig og traumatisert mor, hun har sterke helseanførsler og har påbegynt medisinsk behandling i Norge, hun er gift med en mann som er bosatt i Bergen og som både hun og hennes sønn har levd sammen med i tiden de har vært i Norge og som sønnen kaller “pappa”.

Kvinner har rett til beskyttelse

I saker som omhandler kvinner må det tas i betraktning at kvinner ikke skal utsettes for alvorlig kvinnediskriminering. En enslig kvinne som søker asyl i Italia er svært utsatt. Tirsdag 23. mars forteller Fathia til TV2 Nyhetskanalen at hun ikke sover på natten, hun sover bare litt på en lekeplass der det er mye folk midt på formiddagen. Slik må hun leve for å ivareta sin egen og sin sønns sikkerhet.

Italia har ikke et mottakssystem slik det er i Norge og en rekke andre europeiske land. Asylsøkere som venter på svar på sin søknad om beskyttelse i Italia er overlatt til seg selv og gatene eller parkene, dette er uavhengig av kjønn, alder og medisinsk tilstand. Noen kommuner i Italia gir asylsøkere et botilbud, men dette gjelder i all hovedsak avsidesliggende kommuner som har et svært ubetydelig antall asylsøkere. De færreste asylsøkere kommer seg til disse kommunene, og man kan heller ikke fritt velge kommune å søke om beskyttelse i.

Barnets beste skal alltid vurderes i sak som omhandler barn. I 2009 vedtok Utlendingsnemndas stornemnd at enslige mindreårige asylsøkere er for sårbare til å kunne overføres til Italia og at de må få saken sin behandlet i Norge hvis de søker om asyl her etter å ha vært i Italia. Stornemndas flertall kritiserer en rekke forhold i Italias behandling av sårbare grupper, og i sakene som stornemnda behandlet spesielt barn, som søker asyl. Munirs beste kan umulig være å være bundet fast til sin mors arm mens han sover, bo på en benk om dagen og sitte på busser om natten.

Fathia og Munir er en liten familie på flukt fra det krigsherjede Sør-Somalia, Munirs far ble drept av terrororganisasjonen al-Shababb og i et klansbasert samfunn der din fars navn er en viktig del av ditt eget betyr det en enorm risiko også for Munir.

Slike saker må behandles i Norge

Det må kreves at særlige sårbare grupper får sakene sine behandlet i Norge til tross for at de har søkt asyl eller blitt registert i andre europeiske land, spesielt når det gjelder underutviklede land i Schengen-samarbeidet slik som Italia og Hellas.

Utlendingsnemnda behandler nå saken på nytt, men fortsatt ligger bevisbyrden på en 25 år gammel kvinne med en 6 år gammel sønn som lever på en benk i den italienske byen Genova. I et organ som kaller seg domstollignende organ ligger ikke bevisbyrden på staten som fungerer både som påtalemyndighet, aktorat og dommer i en og samme sak.

Støtt opp om kvinner og barn på flukt!

Gi asylsøkere en rettferdig behandling!

Organiser dere som solidaritetsgruppe enten for enkeltsaker og for asylsøkere på et mer generelt grunnlag.