Denne bør barn, ungdom og foreldre lese. Den forklarer på en fin måte hva rasisme er og hvor vanskelig og viktig det er å jobbe mot rasismen. Barn er ikke født rasister. De ser først og fremst lekekamerater i barn med annen hudfarge. De tenker ikke på at en person er overlegen eller underlegen. Voksne er mer redde for kontakt med andre voksne og søker helst folk de er ytre sett mer like som. Rasismen er noe vi blir oppdratt til fra foreldregenerasjonen. Voksne er vanskeligere å forandre. Det er mye med barn som foreldre kan lære av. De er mindre redde og stiller mange flere spørsmål uten å være redd for å være dum, underlegen eller overlegen.

Boka er tilegnet alle barn som ennå ikke er fylt av fordommer og de ønsker å forstå. Jeg håper at de voksne som leser boken får hjelp til å besvare barnas spørsmål, også de mest ubehagelige, dem man helst vil unngå. I en verden fylt av problemer er det viktig å ta et oppgjør med rasismen som gjør at folk, som har like behov for respekt og anerkjennelse som de unike folka de er, splittes.

Folk bør lære å leve sammen, spise sammen og gjøre ting sammen. Akkurat som det er naturlig for barn å gjøre.

Det er først og fremst barn man kan gjøre noe med. De er åpne, naturlige og nysjerrige og alle folk er født gode.

Et råd til voksne: Anstreng deg for å finne en annen måte å tenke på og oppføre deg på. Det er ikke lett å kritisere seg sjøl.

Alt levende har krav på respekt. Når vi viser andre respekt, er det en hyllest til alt det vakre, vidunderlige, forskjellige og uventede.

Barn er som en datamaskin uten programvare og data fra virkeligheten. Med oppdragelsen gir vi barna våre programvare og data som gir barnet vårt dets personlighet og menneskelighet. Det er lett å omskrive virkeligheten på en sånn måte at teorien om menneskene ikke har noe med menneskeheten sin natur å gjøre. Det er dette rasismen prøver å gjøre.

Hvor stammer forskjelligheten hos menneskene seg fra og hva er likt med alle mennesker. Ytre sett er folk veldig forskjellig. Bare se på hvor hvert enkelt sitt forskjellige fingeravtrykk er. De psykiske forskjellene har med oppdragelse, skole, arbeidsliv og livets lære å gjøre. Derfor finnes det forskjellige kulturer og vaner i verden. Ved å reise og ta imot utlendinger til Norge lærer vi å omgås det som er annerledes.

Mer om boka her Den er utgått fra forlaget. Spør etter den på biblioteket eller se på antikvariat.net

Noen reagerer negativt på en slik bok. Jeg hører ikke til dem. Jeg har sett på den offisielle tausheten om frontkjemperne som en del av det norske krigstraumet under den kalde krigen. I historieverk etter historieverk var denne delen av norsk krigshistorie utelatt. Det skulle ikke nevnes at rundt 5500 norske ungdommer lot seg bruke av nazismen til det mest brutale overgrepet mot menneskeheten som noen gang har foregått og at omlag 850 av dem satte livet inn i kampen for å oppnå dette. Mest påtakelig har det vært at Forsvaret – med sine mange utgivelser om krigen – inntil for kort tid siden ikke har nevnt dem med et ord, på tross av at flere av disse frontkjemperne i stillhet igjen ble tatt inn i Forsvaret og ellers gjorde karrièrer i det sivile samfunnet. Det var offentlig hykleri i potens – helt på linje med tausheten om kommunistenes formidable motstandsinnsats og andre ting som ble feid under teppet, som overgrepene mot krigsbarna.

Hvorfor skulle man ikke omtale de delene av norsk historie som er ubehagelig? Er det ikke tvert om slik at det er det vanskelige og ubehagelige vi burde konsentrere oss om? Frontkjemperne er jo del av norsk historie, selv om vi ikke liker det de gjorde.

I tida etter krigen er det utgitt flere biografiske verker om krigen. Mest kjent er Norsk fangeleksikon og Grinifangene fra 1946, Våre falne fra 1948 og Nordmenn i fangenskap 1940-1945 med siste utgave i 2004.

Sammen med andre håndbøker er de helt nødvendige for dem som vil studere krigen. Fortsatt mangler vi tilsvarende biografiske verk om offiserer og menige som deltok i felttoget og krigen ute og hjemme, vi mangler tilsvarende verk om deltakere i motstandsbevegelsene og frontkjempere og andre som lot seg innrullere i ulike sammenhenger for tyskerne og nazistaten. Vi mangler ikke minst biografiske verk om NS og NS-staten. Alt dette er store mangler, som gjør det vanskelig å forske og skrive vitenskapelig om okkupasjonstida. Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å utgi slike biografiske verk. Det involverer ulike etiske spørsmål som må diskuteres og løses. Det krever dessuten store økonomiske ressurser hvis det skal skje med tilstrekkelig vitenskapelighet. Noen land har gått mye lengre enn Norge på dette feltet. I Sverige er for eksempel utgitt et tilnærmet fullstendig biografisk verk over medlemmer av ulike nazigrupper.

Uten denne typen biografiske opplysninger er det vanskelig å besvare noen svært sentrale spørsmål om krigen. For eksempel: Hvor mange frontkjempere hadde vært NS-medlemmer før krigen? Hvilke næringslivseiere og -ledere hadde vært medlemmer før krigen? Og svaret på slike spørsmål berører en kjerneproblematikk, nemlig om disse personene var nazister ut fra fri vilje og politisk overbevisning på 1930-tallet, eller om de ble det etter 9. april 1940 på grunn av press fra venner, nærmiljø, familier eller offentlige organer eller rett og slett karrièrehensyn? Og det igjen berører en av mytene som markedsføres gjennom De som falt, nemlig at frontkjemperne og NS bare ville forsvare landet mot bolsjevismen. De var jo ikke egentlig nazister, hevder de fleste av dem som fortsatt er i live. De hadde ikke noe mot jøder eller andre undermennesker, og egentlig var de ganske ulykkelige over det tyske hardstyret i Norge.

Men hvis det var slik, hvordan skal man da forstå den kolossale rekrutteringen til NS høsten 1940 da Reichskommissar Terboven ba om det og til Regiment Nordland vinteren 1941 da Quisling og Himmler ba om det, lenge før kampen mot kommunismen på østfronten ble et tema?

I De som falt har forfatterne plassert kortbiografier etter innledninger om hva frontkjemperne opplevde i de ulike avdelingene. Bildene og kortbiografiene er stort sett hentet fra NS-pressa og har vært lett tilgjengelige. Boka er en slags blanding av en bok om frontkjemperne og en samling kortbiografier. Ettersom svært mange av de falne faktisk var innom flere avdelinger, er det litt tilfeldig under hvilke avdelinger de er plassert i boka. Biografiene gir opplysninger om navn, alder, fødselsdato, dødsdato, hvordan de ble drept og hvor de er gravlagt, hvis slike opplysninger finnes. Her foreligger mye nyttig informasjon. Men jeg skulle ønsket meg i tillegg opplysninger om NS-medlemskap, yrke, bakgrunn, om de hadde vært med i felttoget i 1940 eller sittet hjemme, og så videre. Det er lett å se at opplysningene her er utformet ut fra interessen i det tidligere NS-miljøet og for familien, særlig ut fra behovet for å besøke gravstedet, ikke ut fra behovet for å forstå sammenhenger. Det sies også eksplisitt i boka at det er urimelig at ikke den norske staten sørger for levninger og gravsteder. Når vi ser bort fra NRK-journalist Veums interesse for å opplyse allmennheten – som er aktverdig nok – er det trolig dette behovet for gravsteder og minnesmerker for å holde minnene levende som er motivet til veteranmiljøet som har gjort boka mulig.

I tekstinnledningene er det stort sett de overlevende frontkjemperne som kommer til ordet. Deres opplevelser og historier kjenner vi igjen fra frontkjemperlitteraturen. De er belemret med det samme ubehaget man får ved å lese de fleste av disse, med side opp og ned om hvilke forferdelige grusomheter de sovjetiske soldatene utførte. Frontkjemperne framstår som forsvarere mot barbari, og selv om det også innrømmes og av og til reflekteres over at de nok kan ha utført grusomheter selv, så er det rent unntaksvis og i et forståelsens lys. Kildebruken er ujevn og usystematisk. Svært ofte er det vanskelig å forstå hvem som snakker og hvilke opplysninger som ligger til grunn. En sjelden gang er det anført en note med henvisning til en kjent historiker, som for eksempel Anthony Beevor, om at 2 millioner tyske kvinner ble voldtatt i 1945. Inntrykket som formidles er at Den røde armé var en ravende gal ansamling av bestialske overgripere og sadister. Faktagrunnlaget er også ujevnt. Vi får mange opplysninger om ulike Waffen SS-avdelinger, men steiler plutselig når vi leser at Allgemeine SS bare var en vaktavdeling for konsentrasjonsleirer og en «sivil politisk partiavdeling». Allgemeine SS var det egentlige SS, Hitlers og Himmlers rasistiske terrororganisasjon som gjennomsyret Sicherheitsdienst og Gestapo og alle avskygninger av det tyske statsapparat og bredte sine blodstenkte armer ut over alle okkuperte territorier. SS var nazistatens kjerne såvel i Norge og Tyskland som i Ukraina. Det er underlig at det går an å skrive om frontkjempere uten å sette seg inn i dette. Dette er ABC.

En av de mest siterte muntlige kildene i boka er Bjørn Østring, som også får sitt hjem portrettert som et samlingssted for frontveteraner. Han er midtpunktet. Hans status som sannhetsvitne framheves. Vi kan lese at han stadig har historikere, journalister og andre på besøk som spør og graver. Han står fram som tilhenger av kunnskap, åpenhet og forsoning. Det gir Østring troverdighet. Det forfatterne tier om er at Østring slett ikke ønsker å snakke med alle historikere. At Østring fortsatt forsvarer alt han har gjort, tenkt og ment nevnes ikke. Heller ikke at han har løyet om sin spionasje for tyskerne i 1940 og om at han personlig overtok jødebo. Forfatterne burde stilt seg svært kritisk til en slik kilde. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at denne boka kunne blitt til uten ved Østring, akkurat som boka til Arvid Bryne Vi sloss for Norge, som har gjort suksess med to opplag. Forstå meg rett: Dette er ikke noe argument mot å bruke Østring som kilde, men en innvending mot forfatterens mangel på kildekritiske grep. På samme måte går det fram av boka at Østring og «miljøet» boikotter Holocaust-senterets studier av frontkjemperne, uten at forfatterne stiller spørsmål om det kan ha noe med sannhet å gjøre. Også frontkjempernes raseri mot forfatteren Egil Ulateig blir formidlet som forståelig, fordi han ikke lenger deler deres oppfatninger. Det er underlig at forfatteren ikke tenker over årsaken. Det er i det hele tatt en innvending mot boka at NS-miljøet rundt Østring nesten uten motforestilling eller kritisk refleksjon har formet teksten med sin virkelighetsoppfatning. Forfatteren skiller sjelden mellom det han mener og det kilden forteller og mener. Det kunne lett vært gjort med formuleringer som «…i følge Windingstad» eller «…slik Westberg ser det» osv. Hvis ikke forfatteren her faller for et litterært grep, må det bety at bokas «jeg» stiller seg bak det som sin oppfatning. Veum kunne tjent på større distanse. Hans eneste muntlige kilder er i denne sammenhengen en interessegruppe.

Den viktigste innvendingen mot De som falt er etter mitt syn ikke bruken av kortbiografier, men hvilken oppfatning av krigen som helhet som formidles gjennom forfatterens tekst, eller snarere mangel på oppfatning. Vi stuper bare rett inn i enkeltskjebners opplevelser. Krigen som helhet finnes praktisk talt ikke. Hva dreide den seg om? Hvorfor startet den? Var det Stalin? Hitler? En ung og uskolert leser vil kanskje lure på det. Men han-hun vil ikke være i tvil om at her var det mange tøffe karer som gjorde så godt de kunne. Og noen modige frontsøstre. Og de som ikke ble drept de ble urettferdig dømt etterpå. De hadde jo bare gjort det NATO ville gjøre fem år senere.

Og konklusjonen? En velment bok med ubehagelige svakheter, neppe i tråd med Veum og Brendens intensjoner. Men Østring er trolig kjempefornøyd.