Statssekretær i Justisdepartemenet Pål Lønseth (Ap) ønsker at Norge skal utvide denne ordningen til også å bli et register som inneholder fingeravtrykk til mennesker med lovlig oppholdstillatelse i Norge som kommer fra land utenfor Schengen, som Lønseth velger å betegne som tredjelandsborgere. Han innser at dette vil ha store personvernsutfordringer.

Det kan også være aktuelt at man innfører et krav om at utenlandske statsborgere som må ha dette kortet ved reiser inn og ut av Schengen området også må ha kortet med seg som gyldig legitimasjon også innenfor Schengen, skriver Aftenposten.

- Dette vil føre til økt kontroll, økt trakassering og dårligere personvern for utenlandske statsborgere i Schengenlandene og dette er nok et eksempel på hvordan man innenfor Festning Europa velger å behandle mennesker forskjellig på grunn av opprinnelsen deres, sier Hanne Høglind i Flyktningutvalget.

I dag får utenlandske statsborgere med oppholdstillatelse i Norge et bevis i passet hvor det fremgår hva slags tillatelse de har og gyldigheten på tillatelsen i tillegg til personalia og bilde. Det er kun politiet som har myndighet til å stemple inn dette beviset som også er sikkerhetsmerket for at det ikke skal kunne kopieres.

- Vi har dårlige erfaringer med det såkalte «asylsøkerkortet» som asylsøkere i Norge er pliktige til å ha med seg til en hver tid. Denne bæreplikten har medført svært mye trakassering og diskriminering av asylsøkere, selv om dette ikke er et elektronisk kort. Å utvide dette til også å gjelde personer som har oppholdstillatelse vil bare øke diskrimineringen av mennesker som kommer fra land utenfor Europa, avslutter Høglind.

Afghaneren søkte asyl i Belgia, men belgiske myndigheter sendte ham tilbake til Hellas, siden dette var landet han først kom til. Dette skjedde til tross for advarsler fra menneskerettighetsgrupper om de dårlige forholdene for asylsøkere i Hellas. Domstolen pekte ikke bare på dette, men også at belgiske myndigheter ikke lot ankerettighetene på vedtaket være klart nok for afghaneren.

Umenneskelige forhold i Hellas

15. juni 2009 ble afghaneren sendt tilbake til Hellas og plassert i en slags interneringsleir straks etter ankomst Athen. I denne interneringsleiren delte han rom med tjue andre, de fikk minimalt med mat og hadde ikke adgang hverken til frisk luft eller toaletter.

Siden det var for få madrasser i rommet måtte de også dele på når det skulle soves. Etter tre dager ble han løslatt og gitt et asylsøkerkort før han ble satt på gata. I desember samme år måtte han fornye asylsøkerkortet, men fikk fortsatt ikke tilbud om tak over hodet.

Nettopp denne type behandling av asylsøkere gjorde at Belgia stoppet retur av alle asylsøkere til Hellas i oktober – slik også andre land har gjort. Den belgiske innenriksministeren Melchior Wathelet pekte på at gresk sendrektighet var et hinder for «den tilliten som er nødvendig mellom stater som ønsker å skape et felles asylsystem» og pekte også på at de må forbedre asylsystemet sitt så fort som mulig. Men konkrete saker fra før den midlertidige stansen i returer til Hellas ville ikke ministeren kommentere.

Fordømmelse fra flere hold

Den europeiske menneskerettsdomstolen er ikke de første som fordømmer EUs felles asylsystem. Både FN, Europarådet, Human Rights Watch og flere andre organisasjonen har flere ganger fordømt systemet, og i øyeblikket ligger rundt 960 saker relatert til Dublin-konvensjonen inne hos menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. De fleste av disse sakene dreier seg om forhold knyttet til Hellas.

Det snakkes av og til om reformer i EUs felles flyktninge- og asylpolitikk. Men det er vanskelig å kunne se hvor lang tid det vil ta før en får endringer. Det vi derimot veit er at Festning Europa ikke tjener folk flest i Europa og at det må en grunnleggende endring til av flyktningepolitikken både i Norge og ellers i Europa før den kan kalles menneskelig.

Fysiske murer ved grensen, flyktninger som stoppes av militære, Festning Europa. 26 EU-land har underskrevet Schengen-traktaten, Norge og Island er også med på denne avtalen.

I løpet av 2011 blir også Bulgaria og Romania høyst sannsynlig med på dette. Det er visumfritt å reise mellom landene som er en del av traktaten. Dette medfører også strengere asylregler for flyktninger fra utenfor Europa. Det er en rasistisk og fremmedfiendtlig avtale.

Flere har blitt sendt til et hemmelig fengsel i Hellas. Her kan det være 100 mennesker på et lite areal og folk må bytte på hvem som får ligge og sitte. Dette er en interneringsleir, en leir hvor det er umenneskelig å oppholde seg over lengre tid.

Snille Norge?

På verdensbasis er 43,2 millioner mennesker på flukt. 236.939 flyktninger kom til Europa i 2009, men blant disse fikk 73 % avslag på sine asylsøknader. Til sammenlikning mottok Kenya samme år 230.000 flyktninger, og Pakistan fem millioner. Til Norge kom det 17.226 flyktninger i 2009. Norge kaller de som får avslag for grunnløse flyktninger, og Norge er blant de strengeste landene i Europa når det kommer til flyktningepolitikk. Norge viser til andre land som har gjort det samme som medlemmer av Schengen-traktaten.

Våre myndigheter nekter for at innvandringspolitikken er dårlig og deporterer flest mulig tilbake til landet de flykter fra. For eksempel ble den syriske kurderen Abdulkarim Hossain arrestert i Damaskus da han ble sendt tilbake, og deretter utsatt for tortur. Vi har beviser på dette, men hverken UDI eller UNE tar ansvar. Og det finnes flere eksempeler på at flyktninger som er tvangsreturnert fra Norge er blitt drept eller fengslet i landet de er sendt til.

Dublin-konvensjonen

Hellas mottar mange flyktninger. 60 % av EUs asylsøkere er registrert i Hellas. Men landet har kun omkring 500 mottaksplasser. Flyktningene er ubeskyttet og blir ofte utsatt for vold og voldtekt, og dette medfører også mye kriminalitet. Gresk politi mishandler flyktninger, noe det finnes flere beviser for.

Men Dublin-konvensjonen vil si at en person kun kan søke asyl i ett av landene som har underskrevet konvensjonen, og det er landet de først registreres i. Får man avslag i dette landet vil man automatisk få avslag i resten av landene som har underskrevet konvensjonen. Det er gunstig for Norge som ligger langt nord, men særdeles ugunstig for landene i EUs sørlige utkanter.

Improviserte leire og lang ventetid

Det er mange improviserte flyktningeleire i Hellas. Mange venter i over ti år på svar på søknaden sin, og 99,9 %får avslag. Norge har innført forbud mot å returnere flyktninger til Hellas. Men tidligere har vi returnert flere flyktninger som har blitt utsatt for tortur og annen mishandling ved tilbakesending. Norske myndigheter nekter å ta på seg noe som helst ansvar for dette. I Europa finns det mange interne flyktninger. Det fører ofte til menneskehandel og slaveri.

Vi må stå til kamp mot Festning Europa. Vår oppgave er å fortsette kampen for et mer rettferdig Norge. Vi må bevisstgjøre folk og spre kunnskapen vi har. Det hjelper til at folk vil forstå at alle mennesker er likeverdige uavhengig av hudfarge, kulturell bakgrunn og religion!

Norske myndigheter har tidligere sendt mennesker uten oppholdstillatelse tilbake til Italia. Fra i fjor husker vi saken om Fkadu (29) og sønnen Simon (9), som norske myndigheter kasta ut til et liv på gata i Italia. Disse kom tilbake til Norge og fikk fornya behandling. De mottok avslag på sin søknad forrige fredag, og denne saken er nå anket til UNE. UNE sitter nå med andre ord med skjebnen til begge disse familiene i sine hender.

Utlendingsnemda (UNE), sier de ikke ble informert av advokaten til Fathia om den pågående behandlingen, og har av etter medieoppmerksomheten på saken gjenåpnet den med sikte på å eventuelt gi en midlertidig oppholdstillatelse til Fathia mens behandlingen pågår.

Denne saken reiser en rekke spørsmål:

1. Hva var årsaken til at advokaten ikke informerte UNE om behandlingen? Er det advokaten som her har opptrådt uforsvarlig, eller er det rammevilkårene for flyktningadvokatene som er for begrensa til at de kan gjøre en forsvarlig jobb?
2. Er det forsvarlig å returnere folk til land, som lar traumatiserte mødre med små barn bo på gata?
3. Hvor mange andre traumatiserte flyktninger bor på gata i Italia, etter å ha vært returnert fra Norge?
4. Bør vi følge en konvensjon som når den følges fører til at traumatiserte mødre med små barn blir boende på gata i andre land?
5. Hva vil skje hvis Fathia og sønnen får midlertidig oppholdstillatelse til å fortsette behandlingen når behandlingen er ferdig? Vil de da gjenoppleve traumet ved å bli kastet ut fra en trygg tilværelse med far, hus, barnehage og fungerende helsetjeneste tilbake til et liv på gata i Berlusconis rasistiske Italia?

Vi håper ansvarlige myndigheter kan svare oss på dette.

Hanne Høglind

SOS Rasismes flyktningutvalg