Mari-Anne Hågvar forteller videre til Klassekampen at hun aldri vært i kontakt med SOS Rasisme, mens i neste avsnitt sier hun at hun nok allikevel har vært det, på gata i Oslo, og at hun har mottatt medlemsavisa vår sammen med krav om kontingent. Ville ikke seriøs journalistikk innebære et naturlig oppfølgingsspørsmål om hvordan en kan mene at en aldri har vært i kontakt med SOS Rasisme, samtidig som en forteller til den samme journalisten at en faktisk har vært dette en rekke ganger. Går kritisk journalistikk bare en vei?

Vi kan fortelle at Mari-Anne Hågvar har mottatt følgende fra SOS Rasisme:

• «Velkommen som medlem»-brev i 2007
  
• I 2007 fikk hun 1 eksemplar av AntirasisteN, medlemsavisa til SOS Rasisme
  
• I 2008 fikk hun innkalling til møte i lokallaget sitt for å velge delegater til landsmøte
  
• I 2008 fikk hun 4 eksemplarer av AntirasisteN
  
• I 2009 har hun fått 2 eksemplarer av AntirasisteN med innlagt giro for å betale medlemskontingenten.
  .

At hun så i oktober 2009 stiller seg helt uforstående til at vi rekner henne som medlem av SOS Rasisme faller på sin egen urimelighet. Hvis hun ikke ønska å være medlem, hvorfor sendte hun ikke oss bare en e-post og sa fra at hun ikke ønska dette? Eller ba oss om å dokumentere hvordan hun hadde blitt medlem? Vi stryker uansett folk som ikke ønsker å være medlem fra vårt medlemsregister.

Men, når en vet at Klassekampens kilde er gift med fungerende daglig leder i Klassekampen blir det kanskje ikke fullt så overraskende at hun på tross av klare bevis for det motsatte ikke ønsker å trekke tilbake sine påstander? Vi ville vanligvis være tilbakeholdne med å trekke frem sånne forhold. Men, når vi ser på de kampanjene der Klassekampen har leita med lys og lykt for å prøve å finne noe «dritt» på SOS Rasisme, så velger vi å legge også dette kortet på bordet.

Det er klart urimelig er at vi blir mistenkeliggjort i Klassekampen fordi vi ønsker å kvalitetssikre vårt medlemsregister. Det er det vi snakker om her, vi har sendt brev til alle tellende hovedmedlemmer i organisasjonen som vi hadde adresse på, dette er ca. 15.000. Vi ønsker å ha et medlemsregister som vi kan stole 100 prosent på, 99.5 prosent er for oss ikke bra nok. Vi ønsker bare å ha medlemmer i medlemsregisteret.

Vi har fått inn noen svar på brevet vårt. Noen benytter brevet til å svare oss at de ønska å være aktive, andre ønsker å fortelle oss at de ikke har fått betalt kontingenten i år, men at de ønsker det. Begge deler er hyggelig og vil bli fulgt opp.

Atter andre sier at de er usikre på om de er medlemmer og ber om dokumentasjon på dette. Det skal de få. Noen sier at de var medlemmer i 2008, men at de ikke ønsker å være medlemmer nå i 2009, de skal vi stryke som medlemmer i 2009. Noen sier at de ikke var medlemmer i 2007/2008.

Vi kommer til å legge dette materialet frem for Fordelingsutvalget i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). Vi gjør med andre ord en omfattende og dyr jobb med å kvalitetssikre vårt medlemsregister. Dette burde vært holdt frem som prisverdig. Det er i alle fall ingen grunn til å mistenkeliggjøre dette.

Vi ønsker å bruke mest mulig av vår tid til å slåss mot rasisme og nazisme, ikke å diskutere hvor mange medlemmer vi har.

Kjell Gunnar Larsen,
Hovedkasserer SOS Rasisme

Ytringsfriheten er én av mange menneskerettigheter nedfelt i FNs Verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 19. Den samme konvensjonen slår i artikkel 30 fast:

«Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.» Dette gjelder for eksempel innholdet i artikkel 7: «Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.»

Å diskriminere, og oppfordre til dette, er altså i strid med FNs grunnleggende menneskerettigheter.

Denne tankegangen videreføres i andre konvensjoner, som i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 20:

«2. Enhver tilskyndelse til nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer oppfordring til diskriminering, fiendskap og vold, skal forbys ved lov.»

Norge har ratifisert en annen konvensjon, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Her forplikter alle medlemsland seg til å (artikkel 4b):

«erklære ulovlig og forby organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner; (…)»

Dette er for oss sunn fornuft. Man burde ikke behøve å sitere FN hver gang for å poengtere at enhver frihet har sine begrensninger og må veies opp imot andres rettigheter.

Norgespatriotene er som kjent en nazistisk og rasistisk gruppe, med kun én sak på programmet nemlig å holde «Norge fritt – Norge hvitt». Deres «politikk» består altså i å hetse, true og mobbe andre mennesker. Alle norske skoler skal ha en plan for å forebygge mobbing, og i Vestfold finnes det også en fylkeskommunal Handlingsplan mot rasisme og fremmedfrykt. Men den linja som rektor Voje legger seg på er på ingen måte forebyggende mot mobbing og rasisme. Den kan i beste fall kalles brannslukking. Voje ønsker å slippe Norgespatriotene til, men har gitt beskjed om at «hvis noen av debattdeltakerne kommer til å misbruke Greveskogens talerstol til ytre seg på en måte som opplagt rammes av § 135a, vil vedkommende risikere å bli avbrutt og/eller bortvist fra debatten.» Dette er som å slippe reven inn i hønsegården, men gi streng beskjed om at ethvert angrep på noen av hønene vil medføre utvisning.

Å tro at Norgespatriotene deltar i skoledebatter av noen annen grunn enn å spre rasisme er mildt sagt naivt, er virkelig en rektor for en videregående skole så naiv? Ved å invitere Norgespatriotene legger Voje opp til at hans egne elever skal utsettes for hets på grunn av hudfarge eller hvor foreldrene deres kommer fra – kort sagt mobbing i skolen.

Etter å ha lest Vojes innlegg er vi heller ikke overbevist om at han er i stand til å holde noen nulltolleranse mot rasisme under debatten, debatten på Greveskogen kan fort bli en eneste lang tirade av hatske angrep på minoriteter.

Vi vil derfor oppfordre rektor Voje om å legge sine betraktninger om ytringsfrihetens enestående status på hylla en stund, og heller lytte til sine egne elever. Det er ingen menneskerettighet å drive nazistisk organisering, men alle har rett til å kunne gå på skolen uten å bli utsatt for nazistenes hatpropaganda.

Kristoffer Strømseid Leder i Tønsberg SOS Rasisme

Det var Romerikes Blad som tidligere i høst trykket dette i humorspalten «Vorspiel» i sin lørdagsutgave. "I «Vorspiel» spøker vi om alle og alt i vårt samfunn, og innvandrere må også kunne bli inkludert i dette", sier Romerikes Blads redaktør Woje til nettavisen Utrop.no. Kjære sjefsredaktør Thor Woje, hvorfor det? Hvorfor skal noen sjikaneres og trakasseres på denne måten i en humorspalte? Som en av Norges største lokalaviser bør dere da være en avis for alle deres lesere.

Det var nok mange som fikk lørdagen ødelagt denne morgenen. Mange lesere følte seg antakelig flaue, redde, triste og utstøtt, etter å ha skumlest hva dere kaller humor, og dette er følelser som ikke forsvinner lett. Er det slik Romerikes Blad ønsker å påvirke leserne sine? Thor Woje, som redaktør for en såpass stor avis er du tilsynelatende en opplyst mann. Ønsker du å legitimere rasistiske holdninger igjennom humor? For det er nettopp det dere gjør.

Kort stund etter oppgulpene i humorspalten klaget SOS Rasisme Romerikes Blad inn til PFU (Pressens Faglige Utvalg). PFU mener etter sin behandling at avisen ikke har tråkket over pressens etiske grenser. Som en antirasist, men først og fremst som et medmenneske, mener jeg at PFU har tatt feil. Det er visst ikke PFUs oppgave «å vurdere hvor vellykket humor er», det var heller ikke det SOS Rasisme klaget på. PFUs oppgave er «å fremme den etiske og faglige standard i norsk presse» (PFUs hjemmesider). Er det etisk riktig å trykke sårende og støtende vitser i media? Andre medlemmer av PFU påpeker at " hvis ikke uhumskhetene kommer fram, kan vi heller ikke drive dem ut". Må vi fremme rasistiske ytringer for å drive dem bort?

Denne saken handler ikke om å vokte ytringsfriheten, det er kun unnskyldning for å spre dårlig rasistisk humor. Integrering og fellesskapsdannelse er et ansvar for alle, det gjelder også den fjerde statsmakt.

Med antirasistisk hilsen
Renate Lehne
Leder, Lørenskog SOS Rasisme

Les mer om saken i Journalisten.no

Avhopparar frå Vigrid har dokumentert banda mellom Vigrid og Norgespatriotene. Desse gruppene er klart nazistiske gjennom vanvørdnaden dei syner andsynes einskilde folkegrupper. I tillegg har dei ofte ei vilje – som Tvedt synte i samband med sine utsegner om jødar – til å utrydda desse folkegruppene. Nazismen er ein terrorideologi som gjennom andre verdskrigen er uløyseleg knytt til vald. Det verste dømet på konsekvensen av nazistisk organisering er Holocaust, den organiserte utryddinga av jødar, romfolk og andre «uynskte element» i samfunnet.

SOS Rasisme meiner nazistar ikkje skal ha retten til å ytra seg, og me arbeider for eit forbod mot nazistisk organisering og ytringar som oppmodar til valdsrasisme i Noreg. Å tillata nazistane å ta del i ordskifte er med på å legitimera dei som ein del av det politiske miljøet i Noreg. Auka ytringsfridom for nazistar tyder innskrenking av fridom for andre. Dersom rasistar har rett til å ytra seg tyder det andre si plikt til å lata seg håna.

Vigrids framferd i Nesbyen er ein hån mot alle som kjempa mot nazismen under krigen. Slipp difor ikkje nazistane til og skriv ikkje under på noko skjema som kan hjelpa dei til å stilla til val neste haust. Vis nazismen heller ryggen.

Jan Erik Skretteberg
SOS Rasisme i Buskerud

FrP+HRS=sant

HRS kaller seg «en partipolitisk uavhengig tenketank», og prøver å få anerkjennelse som en organisasjon for kvinner og barns rettigheter. For oss som i flere år har fulgt med på Karlsen og Storhaugs utspill, ikke minst på deres nettsider, er det tydelig at det bak fasaden skjuler seg en rasistisk agenda.

HRS oppfyller ikke kravene til de offentlige støtteordningene for frivillige organisasjoner, og har i flere år vært privilegert med bevilgninger direkte over statsbudsjettet. Dette takket være press fra FrP, partiet som Hege Storhaug tidligere har fungert som rådgiver og tekstforfatter for i «innvandringsspørsmål». Den verdimessige koblingen til FrP er i dag tydelig både i Storhaugs retorikk, og gjennom gjensidig omfavnelse på nettsidene til HRS og FrP.

Storhaug som offer?

Hege Storhaug har tydeligvis lært mye av sin fortid i FrP, og tar gjerne på seg offerrollen i media. I Se og Hør på mandag presterer hun å sammenligne seg selv med avdøde statsråd Tore Tønne, og tegner opp et slags korstog fra mediene mot henne. Bakgrunnen er at VG i 2004 trykket en artikkel der de tre jentene Kadra, Nadia og Saynab fortalte hvordan Storhaug hadde manipulert de til å svartmale innvandrermiljøer i media. Sannheten er at det er Storhaug selv som fører et korstog, med stort gjennomslag i mediene. Dette korstoget retter seg, tradisjonen tro, mot muslimer og andre «ikke vestlige».

HRS har fått overraskende mye oppmerksomhet, tatt i betraktning at de ikke representerer noen demokratisk organisasjon eller medlemsmasse. Sånn sett burde Storhaug si seg ganske fornøyd med situasjonen, selv om det å spille martyr for noen kan være godt for selvfølelsen.

Tydelig rasisme

Det er muslimer og andre «ikke vestlige» som er HRS sitt fremste trusselbilde, også i onsdagens utspill blir dette tydelig. Men HRS begrenser seg på ingen måte til å angripe Islam som religion, og medfølgende hets av muslimer. Alt som ikke er «rent norsk», i betydningen hvitt, fremstilles som uønskede fremmedelementer.

Et betegnende eksempel er en artikkel på HRS sin nettside i etterkant av stortingsrepresentant Saera Kahns høye telefonregninger. Hva i alle dager har denne saken med HRS påståtte kjerneområder (undertrykking av barn og kvinner)? Jo, HRS tar her et helhetlig ansvar for gode «norske» verdier som tillit og ærlighet: «Saken er også trist for innvandrere (…) da også Khan var en rollemodell for personer med innvandrerbakgrunn (…) Da beviser hun med full tyngde at hun ikke har tatt noe lærdom av Ramin-Osmundsen-saken, samt at hun ikke skjønner et kvekk av hvordan media fungerer. (…) Da er det bare å håpe at både Khan og vi alle andre lærer av dette: tillit står sterkt i Norge» (kilde: www.rights.no)

At en annen norsk stortingsrepresentant, Jan Arild Ellingsen (Frp), samtidig ble avslørt med en like høy telefonregning blir ikke kommentert i artikkelen. Mens den ett år gamle saken med Manuelle Ramin-Osmundsen blir trukket fram som en naturlig sammenligning. For de som klarer å legge sammen to og to er det lett å se hva som er fellesnevneren i artikkelen: Hudfarge og nasjonal bakgrunn.

Er kongen norsk?

Storhaug og Karlsen anklager SSB for å forlede det norske folk, og spår at innen 2100 vil «etniske nordmenn» være i mindretall i Norge. Det er mye som kan sies om en slik påstand. For eksempel at arbeidsinnvandrere fra europeiske land, gjerne både hvite, kristne og europeiske, er den største gruppen innvandrere i 2007. Eller at strengere asylpolitikk og økonomiske nedgangstider vil trekke i retning mindre brutto innvandring i tiden framover.

Men mye mer interessant er det å spørre: Hva vil Storhaug og Karlsen når de snakker om «etnisk norsk»? SSB omtaler en innvandrer som en person bosatt i Norge, født i utlandet av utenlandskfødte foreldre. Dette er en logisk og informativ betegnelse, som ikke grupperer folk etter hudfarge eller hvor besteforeldrene dine ble født. Denne praksisen fra SSB får HRS-paret til å se rødt. Det er tydeligvis viktig å gruppere folk etter hvor genene deres kan spores tilbake til. De er bekymret for at nordmenn født i 2100 ikke skal kunne settes i samme bås som arbeidsinnvandrerne som kom til Norge 130 år tidligere. Den absurde konsekvensen av alt dette ville bli at norske symboler, som kongefamilien, måtte defineres som «ikke norsk»!

Gule stjerner om igjen?

Storhaug og Karlsens argumentasjon er i prinsippet identisk med den tyske etniske nasjonalismen, der blodsbånd avgjorde om du var en del av nasjonen. Et slikt syn på nasjonalisme førte som kjent til påbud om gule stjerner for å «holde oversikt» over de tyske jødene. Folk som er opptatt av «rasers renhet» bør etter vår mening bort fra politikken og over i kenneldrift.

HRS sin raljerende retorikk passer som hånd i hanske for politiske partier som Frp, men også andre miljøer er ivrige brukere av «dokumentasjon om innvandringen». Nazistiske grupper som Norgespatriotene har i lang tid lenket til HRS sin hjemmeside, og skriver støtteerklæringer når Storhaug har blitt sitert i mediene. Vi kan ikke dokumentere noe samarbeid mellom HRS og norske nazister, men deres ensidige propaganda kan helt klart legitimere enda mer ekstreme former for rasisme. Her har mediene et klart ansvar for å ikke tillegge Storhaug status som en autoritet på feltet innvandring og integrering.

Storhaug og Karlsen er ikke opptatt av integrering, og de vil ikke ha et et flerkulturelt samfunn. Det de argumenterer for er enten assimilering, eller ekskludering av de som ikke lar seg assimilere.

Og hverken fornorskningspolitikk eller apartheid bør klinge så godt i 2008 at det støttes over statsbudsjettet, eller med «hjemme hos» reportasjer i Se og Hør.

_Dette er en utvidet versjon av innlegget som stod på trykk i Dagbladet, onsdag 26. november